Vi snakker om handelsstedet ved utløpet av Verdalselva.

Verdal som navn på bygdesentrumet er, etter min mening, både historieløst og feil. Det er dalføret som er Verdalen – oppkalt etter det gamle elvenavnet «Ver». Verdal kommune er et administrasjonsområde som dekker et større område enn selve dalføret.

Det riktige og mest naturlige navnet på handelssenteret ved utløpet av elva er selvsagt Verdalsøra. Når jeg innledningsvis skriver om «handelsstedet», så er det fordi det er handelen som har gjort Verdalsøra til et sted som trenger et stedsnavn. Kommuneadministrasjonen kom ikke ned på Øra før kommunen kjøpte Herredshuset i 1938 og flyttet kommunestyremøtene fra Stiklestad.

Roald Veimo Foto: Roger Rein

Vi vet ikke når de første menneskene slo seg ned og bosatte seg på eller ved de sand-ørene elva la opp ved utløpet i fjorden. Men allerede i de første kirkebøkene vi har tilgang til, og som omtaler mennesker som levde her på 1600-tallet, finner vi «Øhren» som etternavn, på samme måte som de som bodde lenger opp i dalen ofte brukte et gårdsnavn som etternavn/bostedsadresse. De som bodde på «Øhren» var ikke jordbrukere, de er ofte omtalt som «strandsittere», og de livnærte seg i hovedsak av fiske.

I 1680, altså for snart 350 år siden, tok lensmansdrengen Rasmus Aagesen på Haga borgerskap i Trondhjem by, bygslet gården Maritvold og startet handelsvirksomhet ved Verdalsøra. På den tiden måtte man nemlig være borger av en by for å få lov til å drive handel. Det var fra da av at Verdalsøra ble et handelssted. Utover 1700-tallet utviklet dette handelsstedet seg betydelig. Av skaderapportene etter svenskenes herjinger i bygda i 1718, kan vi bl.a. se at det allerede da fantes både seilskuter og håndverkere på Øra. Det var til og med en dame som hadde tobbaksforretning her.

Topografen Lars Hess Bing skrev i 1796 boken «Beskrivelse over kongeriket Norge, Island og Færøerne, samt Grønland». Han skriver bl.a. at på Veralsøra: staaer en stor Samling af Huse, bygt i Orden efter 2de lange Gader og et par smaa Tværgader, saa at Stedet har Anseelse af en liten Bye. Her boe endeel Vertshuusmænd eller Øltappere, Haandværkere, Fiskere, Arbeidsfolk, og nogle enkelte Familier uden for Bondestanden, deriblandt 2de Kiøbmænd, som ere Borgere af Trondhjem.

Etter hvert vokste denne lille byen og fikk både dampskipskai, flere handelshus og en bryggerekke langs elva som på det meste bestod av bortimot 15 brygger. Rostadbrygga er nå den eneste som står igjen av disse. Fiskere fra øyene langs trøndelagskysten kom med fisk som ble lastet om og fraktet over fjellet til Jämtland. Fra Jämtland kom mengder av trelast, og kobber som ble lastet over på båter for videre transport ut til markedene.

I en svensk beskrivelse av denne handelen heter det: Och där klingade kopparmalm från Huså och järn från Olden i skjutskärrorna som stjälptes ut i drakarna (båtene) vid Värdalsören … Den svenske handelsmannen Erik Gudfastson så denne handelen som så viktig at han i 1830-årene sørget for å få monopol på all kobbertransport mellom Huså gruver ved Kallsjøen og Verdalsøra.

Så kan man da spekulere på, hvorfor i all verden skal vi i vår tid ikke bruke Verdalsøra som navn på handelsstedet? Å snakke om «Verdal by» eller Verdal sentrum» er jo nærmest for historieforfalskning å regne …

I stedet bør både «øltappere og håndverkere, arbeidsfolk og kjøpmenn» sammen med kommunale myndigheter stå opp for bynavnet Verdalsøra, og forberede et skikkelig 350-årsjubileum for handelsstedet i 2030.

Roald Veimo