Møkkaland!
I et intervju før jul felte hockeystjerna Mats Zuccarello Aasen en hard dom over hjemlandet:
«Jeg synes det er et møkkaland når det kommer til idrett. Ja, vi er gode i mange idretter, men det er ikke bra nok tilrettelagt for barn og unge i hele landet», sa Minnesota Wild-proffen til Viaplay.
Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery var ikke enig i den krasse beskrivelsen fra en av våre mest populære idrettsutøvere: «Tvert imot gjøres det hver eneste dag på alle nivåer i norsk idrett en formidabel innsats for å opprettholde og utvikle et inkluderende tilbud for alle», svarte hun.
Zuccas utblåsning vekket meg. Jeg kom aldri lenger enn til nivået løkkehockey på Levanger stadion, men historien kunne vært annerledes – hadde det bare vært et bedre tilbud til oss som brukte vintrene til å vente på at fotballbanene skulle tine opp. På Innherred jobbes det nå med å få plass en ishall, hvor Røra er foreslått som lokasjon. For meg er det for sent. Men for andre lever drømmen.
Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg ikke lenge etter Zuccarellos kraftsalve befant meg på amerikansk jord, klar for å se hockeykamp. Jeg gikk derfor undercover, for å se hva som skal til for et norsk hockeyeventyr.
«Går du så fort, er dette ditt vanlige tempo?». Puckdroppen er en drøy halvtime unna i det jeg og min amerikanske venn trasker mot Hertz Arena – en knallgul bygning som ser ut som en million dollar og fanger blikk i miles omkrets.
Jeg svarer at, ja, dette er mitt vanlige tempo. «Vi går fort i Norge fordi det er så kaldt», forteller jeg. Kampen vi skal se er Florida Everblades mot Greenville Swamp Rabbits fra South Carolina. Vi snakker ECHL, en rekrutteringsliga til NHL. Dette er ligaen for spillere som kan lukte, men som ennå ikke har fått smake på kirsebærene i butikken hvor det står “Evig sportshelt” over inngangspartiet.
«Er det metalldetektorer på norske fotballkamper?», spør min amerikanske venn på vei inn i bygget. Jeg svarer at det har vi ikke, og viser vakten billettene som er kjøpt på en nettside til det som må ha vært godt over utsalgspris. I Norge er det forbudt å øke prisen på billetter, men her styrer markedet.
Og så er vi inne.
Selv om dette er en kamp i en liga under toppdivisjonen, er det NHL-nivå på fasilitetene. Her er det plass til over 7000 tilskuere og skjermer overalt. Maskoter og cheerleadere flyr rundt. I minglearealet selges det supportereffekter, øl og vin. Samt pølser, popcorn og pretzel. De tre p-ene du finner overalt på amerikanske arenaer. Jeg noterer bak øret.
Vi finner plassene våre og jeg er sikker på at jeg er eneste nordmann til stede denne romjulskvelden. For her danser folk når kameraet fanger dem. I en pause er det konkurransetid, hvor en ung mann utfordres til å ramse opp så mange ølmerker (!) han greier på 20 sekunder. Jeg skjenker norsk idretts alkoholpolitikk en varm tanke.
Everblades gir topplaget Swamp Rabbits kamp. I spillerboksen rett nedenfor oss sitter derimot en som ikke får noe istid – reservekeeperen. Jeg kommenterer at det må være kjedelig å kle på seg så mye utstyr, for deretter å ikke få spille et sekund. Et googlesøk senere er sympatien mindre påtrengende. Det viser seg at keeperen har en kontrakt med et NHL-lag verdt over 20 millioner norske kroner. Norske sponsorer må vrenge bukselommene, om Zuccas drøm skal bli virkelighet, tenker jeg.
Jeg spør amerikaneren om også han spilte hockey da han var barn. Med uttalelsene til Zucca friskt i minne, ser jeg for meg at tilbudet var upåklagelig. Men til min store overraskelse, kan han fortelle at de ikke hadde tilgang på is. De spilte derimot hockey på rulleskøyter. Farer Zuccarello med løgn?
Det stopper ikke der. I heisen før siste omgang, peker amerikaneren på et navneskilt og forteller at dette er navnet på mannen som finansierte arenaen – en styrtrik businessmann. Statstilskudd, spillemidler og kommunebudsjettet har ikke betalt for denne arenaen, slik som oftest er tilfelle i Norge. Trolig har ikke et eneste strøk gulmaling blitt lagt på utsiden av bygget takket være grasrotandeler. Eller dugnad. Jeg setter to streker under mitt siste funn.
Er vi kanskje for pragmatiske og snusfornuftige i Norge til å reise isanlegg til millioner av kroner? I et land som fra naturens side er frossent og islagt store deler av året, finnes det jo frosne fjellvann vi kan gå på. Brannvesenet kan fortsette med å spyle vann på steinharde grusbaner. Vi kan spille hockey i gatene som likevel ikke blir strødd. Det er da bra nok det? Er det sånn vi tenker? Er dette det største hinderet?
Jeg ser rundt meg. Folk danser, promoterer ølmerker og tjener millioner på å sitte på benken. «Her er så underligt», for å sitere Sigbjørn Obstfelder. Skal vi ikke være et møkkaland lenger, må vi skjerpe oss. Alle mann og kvinner.
Kampen er spennende til siste slutt. Everblades gjør et solid comeback og sørger for at alle poengene blir igjen i godt airconditonerte Hertz Arena. Min lille empiriske undersøkelse går mot slutten, og jeg har løsningen klar om vi skal lykkes med å få flere hockeyarenaer i Norge:
Zucca, finner du frem sjekkheftet, så setter vi av en navneplakett i heisen på Røra til deg?
