Det er fult ut forståelig at en voksende bedrift som Ytterøykylling har valgt å flytte til fastlandet. Det fremkommer også at man gjerne skulle ha forblitt i Levanger, men havner altså på Røra. Forklaringen på dette er åpenbar, Levanger kommune har stelt seg slik at en rett og slett ikke har byggeklare næringsarealer å tilby.
Hvordan har nå dette gått til, er det slik at det er mangel på arealer? Nei, på ingen måte. Levanger kommune dekker et areal på 650 km2, 1 promille av dette ville tilsvare et næringsareal på 650mål. Ved Norske Skog sitt anlegg på Skogn har det nå i flere 10-år vær avsatt et betydelig område til næringsformål (kommunedelplanen), men i stedet for å sørge for at dette skal bli byggeklart har man heller prioritert å bruke tid og krefter på å omreguleredeler av området til «fuglefredningsområde». (Og hva skal nå egentlig det være godt for? Vadefugler på trekk synes ikke å ha nevneverdige problemer med å finne hvileområder, de vil vel trives langs breddene på Hoter-elva helt uavhengig av hva det står i reguleringsplanen?)
Ellers ligger det en snev av ironi i at det var Berg Eiendom som løste tomteproblematikken for Ytterøykylling. For kort tid siden startet nettopp Berg Eiendom en prosess for å få til en betydelig utvidelse av næringsområdet på Gråmyra, men planene strandet. Hvordan sto det til med bidraget fra den øverste politiske ledelsen i den saken? Var det noen støtte å få overhode?
– Vi er ingen nei-kommune, men måtte ha startet for ti år siden for å ha ting klart
Registrerer at ordfører Sand uttaler at det det tar flere år å klargjøre et område for næring, det stemmer tydeligvis for Levanger, men her er det grunn til å påpeke at det i plan- og bygningsloven ikke finnes noen krav i den retningen.
Levanger kommune kan da umulig være fornøyd med situasjonen som har oppstått og at det nå kan synes på høy tid at en tar et oppgjør med egne holdninger!
Dersom en ønsker noe gjort må en fokusere på løsningene, ikke problemene.
Vil også minne om den mest fundamentale regelen av alle dersom en virkelig ønsker at noe skal skje, ja, så må en være villig til å gjøre det som skal til!
Det finnes mange eksempler på at det nytter og viser da til den klassiske saken:
Arne Rettedal da han «flyttet oljen» til Stavanger.
Sett i ettertid er dette mest til å gråte over
For Levanger sin del, vil jeg anbefale at man starter med å ta et oppgjøre med det som har utviklet seg til å bli selve symbolsaken over alle symbolsaker, den nær hysteriske praktiseringen av jordvernet. Vel og bra med landbruksarealer, men det finnes da ingen mening i at vern av små arealer skal være til direkte hinder for en ønsket samfunnsutvikling, det være seg arealer til både infrastruktur (vei og bane) og prioriterte tomtearealer (bolig- og næring). Når noen tar til orde for «smale motorveier» av hensyn til jordvernet, må man fullstendig ha mistet begrepet om proporsjonene i saken. En motorvei bygges for overskuelig fremtid, da må man i all enkelhet prioritere funksjon og sikkerhet.
En endring av praksis vil selvfølgelig kreve noe areal, men omfanget vil knapt påvirke den matvaresikkerheten mange ynder å dramatisere.
Nå er det på tide at en viser vilje til handling: Synergier er viktig, derfor bør en omgående utvide de eksisterende næringsområdene på både Gråmyra og Heir. Det vil kreveomregulering av noe dyrket mark, men det er da ingen dramatikk. Og fremfor alt:
Sørge for at det for lengst regulerte næringsområdet ved Norske Skog blir byggeklart!
Sigvard K. Gilstad