«This is our darkest hour» (Winston Churchill).
Jeg har alltid tenkt at menneskeheten, tross sine skavanker, er i utvikling i retning av noe bedre. Til tross for at vi til stadighet blir påmint om at historiens feilgrep gjentar seg. Men jeg trodde ærlig talt ikke at vi i 2022 skulle bli vitne til noe som minner om 1940. Det er mange av oss som er overrasket, mens svært mange andre tilsynelatende har behov for å fortelle oss at vi er utrolig naive (godtroende) hvis vi trodde noe annet enn at den russiske bjørnen før eller siden ville våkne og gå til angrep på sine egne naboer i vår egen bakgård. Jeg er en av dem som har valgt å være litt naiv, jeg har ikke innrettet livet mitt på at det verste kan skje. Og jeg er ikke skamfull over dette.
«Øst og vest e'kke fiender i år» (Jahn Teigen).
Jeg lot meg begeistre over Murens fall, glasnost og perestrojka – Gorbatsjov vil for alltid være en av mine store forbilder. Jeg tenkte at dette er et historisk vendepunkt bort fra kald krig og rasling med atomknappen med brå død som ytterste og endelige konsekvens. Resultatet ble at politikken i hele den vestlige verden, inkludert Norge, ble lagt om. Nå ble kreftene og ressursene brukt på tillitsbygging, handel og samkvem. Ikke så rart egentlig at mange ved inngangen til et nytt millennium tenkte at nå var det jaggu på tide å fjerne siste rest av skygge fra den primitive og mørke delen av historien til Homo sapiens. Og forsvarsbudsjettene ble redusert og forsvaret ble omstrukturert og bygd ned. Det er denne politikken som nå blir omtalt som naiv. Vi skulle gjerne hatt et sterkere forsvar når situasjonen har blitt som den har blitt. Men jeg synes vi skal være rake i ryggen og si at vi ikke angrer på at vi heller har brukt pengene på skole og oppvekst, helse og sosial, næring, kultur og andre viktige samfunnsområder.
«Det er den draumen me ber på - at noko vedunderleg skal skje»
(Olav H. Hauge). Alle mennesker, fra dem som lever i den ytterste nød til oss som skvalper rundt på toppen av Behovspyramiden, holdes oppe og drives av drømmer og håp. Alternativet er svartsyn og håpløshet, eller en tilværelse som levende død. Derfor er det ikke naivt å drømme om en bedre verden, det er en livsviktig overlevelsesmekanisme. Jeg gir aldri opp drømmene mine, da mister jeg både meg selv og nattesøvnen.
«All in all it's just another brick in the wall» (Pink Floyd). Vi lever nå i et grenseskille i historien. Vi har på kort tid opplevd pandemi med usikkert utfall og reell krigstrussel. I usikre tider er det mange som roper på myndighetene, «Steng ned landet, beskytt oss mot viruset for enhver pris!» (vi bryr oss ikke om manglende demokratisk kontroll eller om tiltakene mangler forankring i loven, vi overlater tenkingen til dere) og «Gjenreis og styrk forsvaret på rekordtid!» (uten å tenke over at andre viktige samfunnsoppgaver da må nedprioriteres). Hvis det er slik vi mener landet skal styres, så må vi være så ærlige å innrømme at diktatur antakelig egner seg bedre enn demokrati for å oppnå dette. Og jo mer og høyere vi roper på myndighetene, jo oftere legger vi nye steiner til gjenreisningen av Muren.
Jeg beundrer ukrainerne for deres heroiske kamp mot russerne for å forsvare landet sitt. Hvis vi blir angrepet, vil jeg garantert forbanne myndighetene for at vi er så dårlig forberedt og utrustet. På den annen side - hvis vi blir angrepet utløses antakelig «Det store smellet». Og det er det som kjent bare Keith Richards som kan overleve. Livet kan ikke leves uten risiko. Og Shit happens, stadig vekk. Men noen ganger er jeg villig til å ta sjansen på at det faktisk kan gå bra. «Jeg føler meg bedre. Dette skal gå bra.» (Naiv.Super. - Erlend Loe)
PS! Den godeste Erlend Loe står selvsagt ikke til ansvar for mitt syn som beskrevet ovenfor. Jeg har tolket og forstått ting på min egen måte. Erlend Loe har for øvrig investert mye i det jeg omtaler som «tillitsbygging og samkvem», han har en stor leserskare i Russland. Jeg anbefaler alle å lese hans kronikk i Aftenposten 7.april, "Denne krigen er en løgn". Noen korte utdrag følger under:
Lederne deres har skapt et klima hvor det å søke sannheten er farlig. Det er ensbetydende med straff i form av bøter, fengsel eller i verste fall død – altså ganske likt situasjonen som rådet i landet som angrep dere den gangen for 80 år siden.
Sett utenfra virker det som om lederne deres er redde for at det landet deres soldater nå har angrepet, skal komme til å spre tanker om demokrati til Russland. Så redde er de for det at de kaller innbyggerne i landet for nazistiske. Det ordet ligger i ryggmargen på alle russere og virker svært effektivt. Også når det ikke er sant.
Europa har ikke sett en lignende angrepskrig siden Nazi-Tyskland gikk inn i Sovjetunionen i 1941. Ingen andre enn russere kan rydde opp i dette. Vær så snill og gjør noe med det. Slik at vi som er glad i Russland, kan fortsette å være det.
Demokratiindeksen er på tur nedover i hele verden, nå lever over en tredel av befolkningen i et diktatur. Men Norge troner øverst som verdens beste demokrati i en kåring for et par måneder siden. Demokrati er en sak jeg er villig til å dø for.
