Jeg har vært lærer for mange ulike elever de siste 15 årene. Nysgjerrige, utforskende, ivrige og kreative elever. Glade, sinte, redde, spente og triste elever.

Elever som har forstått alle sammenhenger i matematikk, kjemi og fysikk, men som ikke kunne forstå hvorfor vi krevde utrekninger på papiret når svaret bare dukket opp i hodet. Og elever som ikke har forstått de teoretiske inngangene til matematikken, men som blomstret i faget når de fikk konkrete materialer og verktøy i hånda.

Elever som raste gjennom eller raste over kartleggingsprøver, tester og vurderinger som vi måtte gjennomføre for å ha nok skriftlig dokumentasjon. Dokumentasjon på det vi allerede visste.

Elever som har gitt meg de aller beste tekster og tegninger. Ikke som svar på oppgavene i det hele tatt, men med beskrivelser av hvor de hadde tankene sine akkurat da eller hvordan de opplevde skoledagene sine.

Jeg har tatt vare på tekster og tegninger, men aller mest har jeg tatt vare på opplevelsene jeg har hatt med disse elevene i hjertet mitt. De er med meg selv om jeg ikke utøver yrket mitt i klasserommet i dag. Som en påminnelse om hvor stor rolle skolen spiller i en ungdoms liv.

Jeg skal tilbake til klasserommet en dag. Det gleder jeg meg til. Men akkurat nå har jeg et vikariat som politiker. Et vikariat jeg håper blir forlenget med fire år til, slik at jeg kan bidra til at vår felles skole får bedre rammer til å være en arena hvor alle elever får lik mulighet til å lykkes, mestre og lære. Det har den ikke i dag.

Elever blir motiverte av å mestre. Når stadig flere og yngre elever melder fra om stress og kjedsomhet og at motivasjonen daler på skolen, kan det være et uttrykk for at for mange ikke har gode nok mestringsopplevelser i skolen.

Rekruttering til arbeidslivet som kommer må skje tidlig. Elever som har forutsetninger og interesse av å gå en praktisk vei inn i arbeidslivet, må få muligheten til å prøve og feile mer i grunnskolen. Grunnskolen skal forberede og motivere for alle utdanninger. Den må oppleves som en reell forberedelse til både studiespesialisering og yrkesfag.

Vi må gjøre mer for at elever får praktisk opplæring i grunnskolen. Utviklingen av morgendagens praktikere starter allerede i førsteklassen. For å lykkes med dette arbeidet, må vi gi elevene sag, mikrofon og kjevle mye tidligere og oftere, og la de jobbe praktisk med fag i langt større grad enn i dag. Vi må lære mer av de som lykkes, og høre mer på de som vet hvor skoen trykker.

Vi må ta utgangspunkt i elevene og det mangfoldet som elevene kommer inn i skolen med. Skolen er ikke bare en plass for læring. Skolen former oss som mennesker. Da må det være plass til alle.

Vi må bygge relasjoner, scener og sløydsaler, og lærere må få faglig påfyll av praktisk estetisk kompetanse og flere kollegaer. Som lærer vet jeg at det har stor, om ikke avgjørende, betydning hvor mange elever og voksne det er i praksisrommet for hvor god muligheten for oppfølging er.

Framtidas entreprenør, ingeniør, frisør eller kåsør trenger en skole som motiverer og som legger til rette for at de får prøve, feile, prøve på nytt og lykkes. Framtidas lærere trenger en skole som har rammer og ressurser for at det kan skje. For skolen skal tenne gnister, ikke slukke lys.

Ina Pedersen, lærer og listekandidat for Levanger og Trøndelag Arbeiderparti