Ikke til forsvar for noen: bare til forsvar for Syria og det syriske folket Amerikanske og europeiske land anerkjenner ikke det syriske regimet. Men de vil at Assad skal gjennomføre de nødvendige protokollene internasjonalt for at de kan gi sitt bidrag til humanitær hjelp. For eksempel vil de at regimets representant i FN skal erklære byene som katastrofebyer og erklære unntakstilstand.
Ba USA det syriske regimet om tillatelse til å okkupere og stjele oljekildene øst for Eufrat? Har de bedt om tillatelse til å bringe våpen inn i landet med helikoptre? Har de bedt om tillatelse til å utføre militære aksjoner på syrisk territorium?
Vesten ønsker at et regime som de ikke anerkjenner, skal gjøre tiltak for å utøve sin humanitære plikt. Men de krever ingen godkjenning eller protokoll, verken fra regimet, sikkerhetsrådet eller noen andre, for å ødelegge Irak, plyndre og drepe. De trenger ingen protokoll, prosedyre eller FN-resolusjon for å okkupere deler av Syria og stjele oljen i årevis.
«Ba USA det syriske regimet om tillatelse til å okkupere og stjele oljekildene»
USA har en militærbase øst for Eufrat. La dem sende nødhjelpsartikler med fly, for eksempel til områder utenfor regimets kontroll. Kast klær, vannflasker, tepper, hermetikk og førstehjelpsmaterialer på bakken akkurat som de sendte våpen til sine allierte der.
Økonomiske sanksjoner utgjør den mest barbariske måten å knuse og ødelegge et folk på. Cæsar-loven (som lovfester de amerikanske sanksjonene mot Assad-regimet i Syria, red.anm.) representerer en dødsdom mot det syriske folket. Nå lar USA, Vesten og den tyrkiske regjeringen vårt folk dø under ruinene uten hjelp.
I forrige uke ble syrere spredt over hele verden knyttet sammen på sosiale medier, i paniske søkekampanjer etter de savnede, i kampanjer for å samle inn donasjoner, logistiske beskjeder og presserende telegrammer. Det poppet opp kondolansesider for å vise solidaritet med de etterlatte, og meldinger for å skjerpe motivasjonen og avvise enhver hatefull eller hoverende stemme. Syriske kvinner, uansett deres situasjon, ble mødre som var engstelige for de rammede, syriske menn ble fedre. I fravær av en stat som respekterer sine borgere, har syrere blitt et transnasjonalt folk som omfavner hverandre. Det ene hjertet slår trist, men voldsomt.
De samme syrerne som kan være fiender på et annet tidspunkt, på grunn av politiske, religiøse, sosiale, kulturelle posisjoner. Jeg har ikke sett dette på lenge, og på tross av den endeløse sorgen, er jeg stolt over at jeg er syrisk. Det er første gang jeg føler denne stoltheten.