Jeg vil starte dette innlegget med å gi en liten forklaring og bakgrunn om meg.

Jeg flytta til Verdal i herrens år 2010 fra kanskje Norges vakreste plass, Røra. Selv om jeg alltid har vært interessert i politikk og har vært aktiv i fagforeningen så å si hele min arbeidskarriere, så har jeg for det meste av tiden stått på utsiden av politikken og sett inn.

Som verdalinger flest har jeg hatt en mening om så mangt, men ikke meldt meg inn i politikken eller i debatter. Dette forandra seg for ca. 3 år siden, da jeg ble medlem i Rødt. Etter en tid der så har jeg nå gått til det skrittet å melde meg inn i Verdal Arbeiderparti, da det er der jeg føler jeg hører hjemme.

Men nok om en traust, men stolt melabygg, over til hvorfor seg sitter oppe kl 04 om natta og skriver dette. Som verdaling så sitter jeg og ser på politikken på Verdal og gremmes litt over planløshet. For en utenforstående så savner jeg en visjon om hvordan Verdal skal se ut om 10-20 år. Hvordan skape bolyst, hvor skal folk bo, hva mener vi med det 2. sentrum oppi vuku, hvorfor gjør vi om på relativt små politiske vedtak som nestvold jordet og lager kampsaker ut av det. Nå er jeg ikke 100% naiv så jeg skjønner alle parti har sine kampsaker og sine visjoner, derfor blir politikken litt hit og dit. Det jeg savner er kanskje i stedet for hit og dit, hva med hit, dit og FREM?

Når jeg nå for første gang i mitt liv har lest en kommunal økonomiplan og budsjett så blir jeg litt trist og skuffet på Verdal sin vegne. Som Sosialist så mener jeg politikere skal ta vare på de svakeste i samfunnet, de ressurssterke og rike klarer seg alltids. Det skal kuttes i lærere og assistenter, kuttes i helsepersonell, nedlegge vuku bo og helsetun, elvebredden skal nedlegges for å nevne bare toppen av kransekaka. Hvor skal nedleggelsene stoppe? De som blir skadelidende av lærer og assistentkutt på skolene er jo de svakeste elevene, de som trenger spes.ped opplæring, de som har falt litt utenfor mister snart alle sine tilbud. Samtidig vil jeg påstå at alle med sunn fornuft ser galskapen i å legge ned et tilbud som Elvebredden, da det uten tvil er noe av det beste vi kan tilby eldre på verdal.

Samtidig skal nå også skolestruktur opp på dagsorden igjen. Det rasles med sablene nok en gang å ørmelen skole blir nevnt nedlagt. Da snakker vi om den barneskolen på verdal som i 2025 vil være den største barneskolen på verdal. Når jeg ser det så blir jeg trist, oppriktig trist. Samtidig blir jeg sjalu på vuku, i vuku bor det mange eminente folk som har en patriotisme for plassen sin at de får til de mest utrolige ting. Jeg liker å leke med tanken på om vi på ørmelen hadde hatt samme kjærlighet til vår plass, så hadde rådhuset ligget på Mela. Jeg håper at denne gangen så kan vi ta en ordentlig strukturdebatt på hvor det skal ligge skoler i verdal. Ta en debatt på hvordan fremtiden til våre barn skal se ut. Vil vi at våre barn skal gå på den samme skolen og samme plassen fra de er 6 til de er 16?

Det er litt her jeg skal prøve å samle noen frustrerte tråer inn i et sammendrag. Vi som verdalinger, vi som mennesker kan ikke være kjent med å kaste de svakeste i samfunnet under bussen for å tilfredsstille en kommunedirektør sitt jag etter å få noen tall til å gå opp. Vi som medmennesker må se bak tallene i excel arket å finne løsninger slik at de svakeste får den oppfølgingen og livskvaliteten vi alle fortjener. Vi må tenke på vår mor/bestemor som er bruker av elvebredden og får økt sin livskvalitet. Vi må tenke på barna våre som skal få den samme opplæringen og mulighetene som alle andre, uansett utfordringer i livet. Vi må ta vare på de aktivitetene til barna som ikke synes fotball og handball er gøy (ref kutt i kulturskolen).

Vi som verdalinger må bruke det neste året mot valget å si noe om hvordan vi vil at vår hjemby skal se ut. Hvordan våre barn skal vokse opp. Hvordan få de til å flytte tilbake til verdal etter endt utdanning. Hvordan ta vare på våre foreldre når de blir gamle og trenger bistand i livet som ikke går etter stoppeklokka.

Så kort og godt prøver jeg å si at vi må engasjere oss. Om det er i politikk, idrettslaget, skolen, korpset, dansegruppa, FAU, barnehagen eller for mamma og pappa. Vi må si fra, vi må ta vare på alle rundt oss, VI MÅ ENGASJERE OSS. Hvis ikke, hvilke tilbud står igjen i 2030?

Espen Sjøvold