Sidebekkene er viktige for sjøørreten i Verdal. På høsten streifer gytefisken gjerne mellom flere bekker på jakt etter en partner og optimale oppvekstmuligheter for avkommet. Mange bekker er ødelagt av inngrep, men klimatilpasninger som bekkeåpninger kan gi bekkene nytt liv.
Sjøørretbestanden i Norge er sterkt redusert. For landet som helhet har lakselus den største negative påvirkningen på sjøørreten viser en ny rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning. Klimaendringer, vegkulverter, arealinngrep og landbruksaktivitet er andre faktorer som har stor negativ påvirkning. Kanalisering, barrierer, bekkelukkinger og fjerning av kantskog ansees å være de største påvirkningsfaktorene for sjøørreten i Verdalsbekkene. Restaurering av bekker er derfor viktig for større og bedre gyte- og oppvekstområder.
Gytefisk studert i seks bekker
Høsten 2022 studerte vi gytefisk i Brokskit-, Rossvoll-, Korsådals-, Skjørdals-, Bjørk- og Follobekken. Vi vet at sjøørreten for det meste gyter i oppvekstbekken, men for at fisketomme bekker skal bli rekolonisert trengs det at noen fisker forlater «heimbekken». Reetablering av fisk kan skje ved at ungfisk streifer til andre bekker, som tidligere NMBU-forskning har dokumentert i Verdalsvassdraget, eller det kan skje ved at fisken gyter i en annen bekk enn oppvekstbekken. I studien vår ble gytefisken fanget i ruse i utløpet av sidebekkene. Så bedøvet, merket, målt lengde og tatt skjellprøver av.
Sjøørreten streifer
Den streifende og utforskende atferden var viktig da (sjø-)ørreten koloniserte Norge etter siste istid. Nylig har det også blitt påvist ørret på Svalbard for første gang. At en relativt stor andel av de voksne sjøørretene i Verdalsvassdraget streifer mellom bekker, kom godt fram i masteroppgaven til Sondre. Gjenfangster viste at 35 % av gytefisken streifet. Andelen streifere er sannsynligvis underestimert da det bare var seks sidebekker vi undersøkte. Streifing kan tross alt foregå mellom alle Verdalsbekkene.
Hanner på damejakt
Av 49 streifende sjøørreter var kun én hunn. Den lille hunnen på 26 cm streifet fra Follobekken til Skjørdalsbekken. Dette er sannsynligvis fordi hannene er i stand til å gyte med flere hunner og de maksimerer gytesuksess ved å besøke flere bekker. Selv om streifende hunner er få er de viktige i rekolonisering av bekkene fordi en hunn produserer mange egg og yngel. Hunnene konkurrerer om gyteplassene, og de minst konkurransedyktige hunnene må lete etter en annen bekk med mindre konkurranse for å få bedre gytesuksess. Små hunnfisk har vanskeligere for å komme seg forbi vandringshindre som vegkulverter, og må kanskje ta til takke med en mindre egnet bekk som er lettere å svømme opp i.
Konsekvenser for forvaltningen
Å forbedre vandringsmulighetene i og mellom bekkene i vassdraget er effektivt for å øke produksjonen av sjøørret. Gjenåpning av bekker og bekkestrekninger fører ofte til umiddelbar rekolonisering av fisk, og gode bekker (eks. Bjørk, Follo -og Skjørdalsbekken) kan produsere et «yngeloverskudd» som vil kolonisere bekker med få fisk. Dårlige gyteområder kan ofte være gode oppvekstområder for yngel. Så langt har det blitt gjennomført restaureringstiltak i en rekke av Verdalsbekkene. I Brokskitbekken er det nå sjøørretyngel helt opp til Stiklestad skole, til glede for elever og lærere som har tatt bekken inn i læreplanen. Om få år kan man gå på gytesafari her om høsten. I Kvisla ble terskelen ved Meny nylig fjernet og erstattet med et strykparti, noe som gjør bekken mer fremkommelig for både ål og sjøørret. Likevel er det fortsatt mange hindre og barrierer som stopper fiskevandring i bekkene.
Kunnskapsbasert tiltaksutforming viktig
Flere tiltak som har blitt gjort fungerer dårlig og trenger forbedring viser en tidligere masteroppgave fra NMBU. Eklobekken og Ydseelva er eksempler der det har manglet kompetanse både ved planlegging (tiltakshaver), godkjenning (Statsforvalter) og gjennomføring (entreprenør) ved nedlegging av kulverter. Det er heller ingen rutine på å sjekke at tiltak fungerer etter hensikten. I Eklobekken er det lite fisk ovenfor Vukuvegen fordi vannet fortsatt går i det gamle kulvertrøret i stedet for den nye fiskevennlige kulverten. Det er i tillegg for høye sprang i fisketrappa opp til kulverten. Ved jernbanen i Ydseelva er det lagt ned to nye rør der Statsforvalteren burde ha krevd halvkulverter med naturlig bekkebunn. Vi på NMBU har siden 2020 gjentatte ganger sagt at det må legges inn terskler i de to kulvertene for å lette fiskevandring, men tiltakshaver Bane Nor gjør ingenting før Statsforvalteren pålegger det. Statsforvalteren på sin side har så langt ikke evnet å pålegge gjenoppretting av vandringsmuligheter selv om loven krever det. Kunnskap og kompetanse trengs for å få til gode løsninger som tar hensyn til strømsvake fisk som ål og sjøørretyngel. Klimaendringene gir mer nedbør og vegkulverter og bekker i rør er underdimensjonerte for ekstremnedbør. Åpne bekker har best flomkapasitet, og dette vil tvinge bekkene opp i dagen og gi en gylden mulighet til å gi bekkene liv igjen. Det er på tide å starte dette arbeidet nå!
Arbeidet i sjøørretbekkene kan følges på Facebookgruppa «Sjøørretbekker i Verdal».
Forfattere:
Sondre Røragen, masterkandidat, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)
Stian Stensland, professor, NMBU
Thrond Haugen, professor, NMBU