Regjeringen ønsker flere desentraliserte utdanningstilbud og må derfor kompensere bedre for de ekstrakostnadene som følger med. Politikerne har muligheten når regjeringen legger fram forslag til ny finansieringsmodell for universiteter og høgskoler.
I Hurdalsplattformen understreker regjeringen at den vil stille tydeligere nasjonale krav til universitet og høyskoler om geografisk nærvær for å møte regionale kunnskaps- og kompetansebehov, og sikre tilgang til et bredt utdanningstilbud uavhengig av hvor i landet man bor.
Avsenderne av dette innlegget representerer institusjoner som har 27 campus og en typisk desentralisert struktur, med en rekke studiesteder, nettopp for å sikre tilgang til et bredt utdanningstilbud av høy kvalitet nær der folk bor. Det minste studiestedet har 1.750 innbyggere. Vi leverer allerede den desentraliserte utdanning og forskningen som regjeringen sier at den ønsker mer av.
Det er mye i den nasjonale kunnskapspolitikken som peker på at våre flercampusinstitusjoner blir enda viktige i årene som kommer.
Regjeringen har fra starten vært svært tydelige på at de vil sørge for at innbyggerne i hele landet har tilgang til relevant utdanning. For tiden arbeider den med å kartlegge arbeids- og samfunnslivets kompetansebehov fremover. Resultatet av denne kartleggingen skal legges frem som en utsynsmelding i Stortinget nå i vår. Samtidig vil også Helsepersonellkommisjonen komme med sitt forslag til hva som trengs av kompetanse og kapasitet for fremtidens helsetjenester over hele landet.
Nylig har samme regjering satt i gang et stort og bredt arbeid for å styrke de viktige profesjonsutdanningene. Bakgrunnen for meldingen er å få kunnskap om tiltak som sikrer samfunnet god tilgang på kompetent arbeidskraft i hele landet.
Å være en «desentral» institusjon er svært viktig for oss – faktisk en viktig del av vår identitet. Men en slik organisering er også kostnadsdrivende sammenlignet med å samle forskning og utdanning på få steder.
Selv om flercampusinstitusjoner som våre har moderne organisasjons- og arbeidsformer, er det vesentlige ekstrakostnader ved å drive flere geografisk spredte studiesteder. Ekstrakostnadene knytter seg til både etablering og drift.
Ved å spre virksomheten på flere studiesteder får vi færre stordriftsfordeler og økte kostnader til infrastruktur og vedlikehold. Den digitale infrastrukturen krever ekstra investeringer. Mange tjenester blir dyrere, som drift av bibliotek, IT-tjenester og studieveiledning. Undervisning gis ofte med færre studenter fordi rekrutteringsgrunnlaget er mindre, men kvalitetskravene til utdanningstilbudene er de samme. Bruk av fagressurser på tvers av desentraliserte studiesteder fører også med seg kostnader til reisevirksomhet og annet. Forsknings- og utviklingsvirksomhet på flere steder krever også mer ressurser til koordinering og samhandling. Dette er bare et utvalg eksempler.
Det må tas hensyn til flercampusinstitusjonenes spesielle kostnader i finansieringsmodellen for sektoren som sies å komme på plass fra 2024. Vi har utdypet argumentene våre for dette i et brev til Kunnskapsdepartementet. Til syvende og siste blir finansieringsmodellen en test på hvorvidt regjeringen ønsker å følge opp sine egne ambisjoner. Vi forventer at det tas høyde for ekstrakostnadene framover. Bare slik kan regjeringen sikre gode flercampusinstitusjoner som fortsatt evner å gi et bredt utdanningstilbud uavhengig av hvor i landet man bor. Det vil imøtekomme nasjonale kvalitetskrav og gi tilgang til kompetanse og kunnskap landet rundt gjennom forskningsbasert innovasjon og verdiskapning i lokale samarbeidsprosjekter.
Rektor Petter Aasen, Universitetet i Sørøst-Norge
Rektor Gunnar Yttri, Høgskulen på Vestlandet
Rektor Hanne Solheim Hansen, Nord universitet
Rektor Peer Jacob Svenkerud, Høgskolen i Innlandet