Jeg tar oss tilbake til 60-tallet. Til Lierne. Vi som bodde i Sandvika og der omkring syklet flere ganger i uken de 5 km til Hegglund der det var gode treningsforhold på fotballbane uten kunstgress.

På veien dit syklet vi over Storflo’n. Nederst på høyre side av Storflo’n var «Plutten». En to meter djup dam, med en radius på 10 meter.

Vi passerte altså det vi etterhvert har begynt å benevne som våtmarksområde. Etterhvert kom det traktor som begynte å grave grøfter på høyre siden av veien. Hensikten var å tørke ut myra slik at det kunne bli forhold for å plante skog. Jeg ble sjøl med som ung skogplanter.  For oss plantere var det drømmen å få plante på grøftkanter. Samme pris pr plante og lett å få satt ned mange.

På den tida var det ingen som så noe galt i denne måten å tukle med økologien på. Tvert imot, dette var kreativ næringsutvikling med ulike offentlige tilskudd for å støtte opp om slike tiltak.

Overskrifta valgte jeg fordi det samtidig som det var grøftgraver der ble anledningen nyttet til å drenere ut vatnet fra «Plutten» som senere har vært ei tørr grop. De som vet hvor mye liv det er i en sånn plutt, vet også hvor stor skaden ble.

I dag er det noen som forsøker å redde noe av kloden. I desember var nasjonene samlet i Canada og de ble faktisk enige om en ny naturavtale. Det ble enighet om at 30 prosent av verdens land- og vannområder skal vernes innen 2030.

Vernet skal være representativt. Det betyr at man ikke bare kan ta vare på den naturen det er lett og verne. 30 prosent av all natur som er delvis ødelagt, skal restaureres innen 2030.

Skal vi bli litt optimistiske og håpe på at Norge viser vei og følger opp avtalen.

Vi kan begynne med å fylle igjen grøfta som drenerte  vekk vatnet fra «Plutten»

Arnfinn Monsen

senior SVer