Blanke ark og farjestifter tel skrev Alf Prøysen i sin sang om morgendagen! Mange har nyttårsforsetter, og om ikke akkurat forsetter så i hvert fall ting de vil gjøre annerledes i det nye året! Mitt nyttårsforsett er enkelt, jeg skal finne flere rolige øyeblikk, øyeblikk til ettertanke og takknemlighet. Har du noen gang kjørt forbi Alstadhaug kirke en onsdag kveld og sett lys i kirka? Og kanskje tenkt: hva skjer her på en helt vanlig onsdag? Ikke hver onsdag, men en og annen, så feirer vi en litt annerledes gudstjeneste, midt i uka og midt i livet.
Vi feirer taizé-gudstjeneste i Alstadhaug, omtrent fire ganger i året. Inspirasjonen er hentet fra et økumenisk klosterfelleskap i Frankrike. Det som skiller denne gudstjenesten fra den tradisjonelle på søndag klokken 11.00 er nok salmene og tekstene, de får liksom stå alene i disse gudstjenestene, ingen preken altså, men heller rom for egne tanker og refleksjoner rundt ord og toner. Fokuset disse kveldene ligger på det meditative, på stillheten, på de enkle salmene som synges om og om igjen og på ordet, ettertanken og nattverdsfelleskapet.
Da jeg begynte som prest i Alstadhaug var dette et fremmed konsept for min del, men tradisjonen var allerede etablert i menigheten så jeg gav det et forsøk. Og for å si det mildt, jeg angrer ikke! Det er noe annerledes over kirkerommet disse kveldene, vi er mer lavmælte, beveger oss litt roligere, freden ligger allerede i rommet når vi kommer inn!
Lyset i kirka er dempet, det brenner lys i alle lysestaker, man kjenner liksom det som sitter i veggene, og Hans, organisten vår, han loser oss gjennom salmene med gitar og stemme. De er trygge og gode disse kveldene. Og når vi etter endt gudstjeneste ønsker hverandre god kveld er det med ro i kropp og sjel vi forlater kirkebygget og går ut i den mørke kvelden.
Der, i taizé-gudstjenestene, finner jeg mine roligste øyeblikk, og min tid til ettertanke og takknemlighet!
Men ønske om en etterjulsvinter fylt av ro og gode øyeblikk,
Janne Jørstad, sokneprest i Alstadhaug