Vannkraftens magasinfylling er lavere enn noen gang på denne tiden av året. Det varsles rasjonering for norske strømkunder.
OED og NVE anmoder vannkrafteierne å holde vann tilbake. At de legger ansvaret på produsentene avslører at de ikke forstår den rolle de selv er pålagt i energiloven. Lovens formålsparagraf sikrer likeverdig behandling for både norske produsenter, nettselskap og forbrukere.
Kraftselskapene var før energiloven underlagt kommunal forvaltning. Kraftselskapene aksepterte, etter sterk intern motstand, at staten skulle overta dette ansvaret. Statsråden og NVE har tydeligvis ikke tatt dette innover seg! Dagens strømpris og magasinbeholdning skyldes at vannet i magasinene ikke styres av staten via konsesjonsloven, men prioriteres for eksport før salg til norske kunder.
Energiloven erstattet lokale kraftselskapenes oppdekkingsansvar. Staten overtok, på vegne av fellesskapet, ansvaret for nasjonal leveringssikker strømleveranse til en felles nasjonal pris som jevnet ut store lokale prisforskjeller og sikret høy nasjonal leveringssikkerhet.
Forvaltningen av vannet i magasinene er nøkkelen til stabil norsk strømpris. Magasinene må da lagre nok vann av hensyn til varierende tilgang og bruk av strøm. Begrenset kortsiktig import eller eksport via naboland ga en leveringssikkerhet for det norske samfunnet på over 95 %. Før snøen smeltet i «vårknipa» var det nok vann i magasinene. Men slik er det ikke nå.
Min jobb i OEDs var å sette ned på papiret lovutkastet til Stortinget. Men like før det skulle sendes sa revisorbransjen at vi ikke kunne styre vannmagasinene slik kraftbransjen selv hadde gjort. Internasjonale revisjonsregler forutsatte at vann i magasinene bare kunne «styres økonomisk» om vannet var gitt en verdi som en kjøpt vare og ikke kom «gratis fra himmelen». Vi i OED ga NVE i oppgave å etablere en ordning i tråd med revisorreglene.
En slik alternativ ordning ble aldri etablert av NVE. Den nasjonale «kraftbalansen» er derfor sterkt svekket. Både norsk kraftpris og leveringssikkerhet er blitt ekstremt følsom ved økt kapasitet for kraftutveksling med andre land. Da energiloven ble behandlet av Stortinget var den politiske forståelsen at loven skulle sikre en nasjonal kraftbalanse. Ved etableringen av Statnett SF aksepterte Stortinget eksport bare om det bygget seg opp kraftoverskudd som svekket selskapenes lønnsomhet, begrenset til 5 års kontrakter med maksimalt 4 TWh årlig.
Norsk natur gir grunnlag for utbygging og drift av kraftprosjekter som gir stor avkastning på investeringene. Det er det norske samfunnet ved staten som har eierskap til disse verdiene gjennom konsesjonsloven. Det er etablert en ekstra skatt, kalt grunnrenteskatt, for disse ekstra lønnsomme prosjektene Med dagens eksport med høye strømpriser vil store økonomiske verdier samles opp som overskudd hos kraftselskaper og tap for strømkunder.
En løsning på dagens kraftsituasjon kan være at vannkraften må betale staten for det vannet de får inn i magasinene eller at skatten til kraftselskapene øker når vann brukes til eksport ved lavere magasinnivået enn det historisk normale. Et annet forslag er å sette et eget, høyere nivå på grunnrenteskatten for de selskapene som eksporterer kraft.
På den siste kabelen til Storbritannia avtales eksport før norske strømkunder får lagt inn sine strømbehov. Verdien av eksporten kan da knyttes til hvert enkelte kraftselskap som da bør belastes 100% grunnrenteskatt til staten for hele sin netto eksport. De vil da holde tilbake vannet i magasinene og heller selge til norske kunder slik at de får beholde mer av grunnrenten selv. Strømprisen til norske kunder vil da kunne reduseres kraftig.
Det er den norske stat som fastsetter norske skatter, ikke EU. Vi står da fritt til å innføre en slik skatt som omprioriterer kraftselskapenes økonomiske motiv til fordel for norske strømkunder gjennom lavere norsk strømpris.
Svein Roar Brunborg, tidligere embetsmann i Olje- og energidepartementet
Sentral i utviklingen av energiloven. Brunborg skrev i 2020 boken «Energipolitikken er på feil spor! Og det er du som betaler!»