Leser igjen Innherred fra 19.mai og spør meg hvordan tenkes det i Verdal kommune? En kommune jeg er veldig stolt av å bo i og som oppleves trygg i tilfelle en skulle få behov for ulike helsetjenester. Kommunen er kjent for på mange måter å være en foregangskommune når det gjelder utvikling innen helse/ pleie og omsorg.
Kommunen var tidlig ute med å utdanne kreftsykepleiere, og personell innen demensomsorg. Etablere demensteam og koordinator for alvorlig syke for å møte behovet for kartlegging, skape trygghet og hjelp til demente og kreftsyke slik at disse kan bo hjemme lengst mulig, noe som er kommunens målsetting. Ikke minst skaper dette trygghet for pårørende som i mange tilfeller er de som må tre støttende til underveis i forløpene. Kommunen har ansvar for å følge opp pakkeforløp for kreftpasienter når disse skrives ut fra sykehuset. Det er i dag ca. 300 demente i kommunen, noe som er økende blant annet da flere lever lenger. Stilling som demenskoordinator ble økt dette året. Kommunen har også kreftkoordinator.
Nå vurderes det å ta bort disse funksjonene. Flere ikke lovpålagte lavterskeltiltak, som Elvebredden, er også på «smørbrødlista».
Frisklivsentralen er et annet eksempel som er et hjelp- til- selvhjelptilbud som hjelper mange og som det for tiden er usikkerhet om skal eksistere videre. Korttidsplassene på Vuku bo- og helsetun er igjen på vurderingslista. Skal de som får tilbud om disse plassene i dag, få tilbud på Verdal bo- og behandlingssenter, som er et sykehjem? Jeg forstår at budsjett skal holdes, men jeg lurer noen ganger på om konsekvensene av forslagene er vurdert og tydeliggjort for de som skal ta beslutningene.
Er det samsvar mellom kommunenes målsettinger og de vedtakene som gjøres. Kan det være at det en «sparer» på et område gir merkostnad på et annet?
Dagens Innherred 28.05. gir et veldig positivt bilde av forebyggingsarbeidet som er gjort ovenfor ungdommene og det resultatet det har gitt. Håper at det også i fremtiden blir gode tilbud for de som ikke lenger er ungdommer.
Vennlig hilsen Tone S. Haugan