Det må ryddes opp: Ansatte varsler ikke i frykt for gjengjeldelse!
Hvorfor skal du varsle? «Du skal varsle fordi det er i fylkeskommunens interesse å rette opp i kritikkverdige forhold. På den måten ivaretar vi også felles verdier og arbeidsmiljøet i fylkeskommunen bedre. Du har plikt til å varsle om lovbrudd og straffbare forhold, trakassering, diskriminering eller når det er fare for liv og helse,» skriver Trøndelag fylkeskommune klart og tydelig på sin hjemmeside.
Men hva gjør fylkeskommunen i praksis for å legge til rette for at deres egne ansatte varsler om kritikkverdige forhold, og blir de som velger å varsle fulgt opp på en forsvarlig måte?
Revisjon Midt-Norge la nylig fram rapporten «Forvaltningsrevisjon varsling» i Trøndelag fylkeskommune. Det er dessverre dyster lesning. Rapporten viser at observerte kritikkverdige forhold i fylkeskommunen er høyere enn landsgjennomsnittet. Samtidig er omfanget av leverte varsel under landsgjennomsnittet. Det er oppsiktsvekkende, men dessverre ikke overraskende, da rapporten viser at 75 prosent av de ansatte i fylkeskommunen verken har fått opplæring i eller informasjon om varslingsrutinene, og hvilke forhold som omfattes av disse.
Det som verre er, er at revisor konkluderer med at den viktigste årsaken til at de ansatte i fylkeskommunen ikke varsler om kritikkverdige forhold, er at de ikke tror de vil få hjelp og at de frykter gjengjeldelse fra arbeidsgiver eller kolleger.
Skal vi tåle så inderlig vel den trakassering som ikke rammer oss selv?
Kun en tredjedel av de 8 prosentene som har varslet, mener varselet ble fulgt opp på en forsvarlig måte. Det er spesielt oppsiktsvekkende at 13 prosent av de ansatte har vurdert å varsle, men ikke gjorde det i frykt for at det ikke ville ha hjulpet (32 %), og i frykt for gjengjeldelse (23 %).
Konstituert fylkesdirektør, Ole Tronstad, har levert et høringssvar på rapporten. Han stiller spørsmål ved metodikken til revisor og resultatene. Han påpeker at fylkeskommunen jobber systematisk med varsling og at de ansatte skal være godt opplyst. Resultatet fra rapporten viser til alt overmål det stikk motsatte.
Er frykten for gjengjeldelse ved varsling reell?
Jeg varslet om kritikkverdige forhold da jeg jobbet som lærer i fylkeskommunen. I stedet for å få hjelp ble jeg utsatt for gjengjeldelser. Både fra kolleger og arbeidsgiver.
I mars 2019 ble jeg usaklig oppsagt da jeg ikke møtte opp på arbeid. Dette til tross for at jeg hadde legeerklæring på at det var utilrådelig å gå tilbake i jobben som lærer under de rådende arbeidsforholdene. Samtidig sto jeg midt i en krevende ankeprosess mot min egen arbeidsgiver. Oppsigelsen var paradoksalt nok underskrevet av assisterende fylkesdirektør, Ole Tronstad.
Med makt følger ansvar
I Frostating lagmannsrett, 01.10.19, ble Trøndelag fylkeskommune av en samlet lagmannsrett dømt erstatningsansvarlig for brudd arbeidsmiljø- og skadeerstatningsloven. I dommen pekes det nettopp på arbeidsgivers manglende oppfølging og tiltak:
«Arbeidsgiver har ikke reagert tilstrekkelig og iverksatt relevante tiltak for å forhindre trakasseringen. Omsorgsplikten overfor Rognerud er ikke fulgt opp tilstrekkelig. (...) Til slutt ble det umulig for Rognerud å komme tilbake som lærer (...)»
Les også: Lærer fikk erstatning for mobbing – nå vil politikere gripe inn
Fylkestinget med fylkesordfører Tore. O. Sandvik i spissen ble utfordret av gruppeleder i FRP Trøndelag, Lill-Harriet Sandaune, i en interpellasjon i fjor om å gjennomgå saken. For å lære av saken og unngå at noe lignende skjedde igjen. Sandaune mente også at det var på sin plass med en beklagelse overfor meg, slik tidligere sjefsredaktør i Trønderavisa, John Arne Moen, etterlyste på lederplass i Trønderavisa etter at jeg vant saken i lagmannsretten:
«Som arbeidsgiver bør de ta til seg rettens avgjørelse, beklage den urett som er begått og lære av feilene som er blitt gjort.»
Det var kun tre representanter fra FRP og en representant fra Pensjonistpartiet som stemte for forslaget til Sandaune. Jeg ble mildt sagt sjokkert over resultatet.
Det er to år siden dommen ble rettskraftig, men jeg har fortsatt ikke fått noen beklagelse fra min tidligere arbeidsgiver. Saken fikk først og fremst konsekvenser for meg, som sa i fra om de kritikkverdige forholdene.
Med utgangspunkt i egne erfaringer, er jeg derfor er ikke overrasket over at rapporten indikerer at Trøndelag fylkeskommune er «verstinger» på arbeidsmiljø.
Nå mener jeg fylkeskommunen må ta rapporten på alvor, og vise i praksis at «det er i fylkeskommunes interesse å rette opp i kritikkverdige forhold.»
Christer Rognerud
Adjunkt, forfatter og frilansjournalist