Hvorfor ble St. Olav pålagt å ta i bruk Helseplattformen først?

I avisene kan det leses at St. Olav, som for to år siden var ett av Norges mest veldrevne sykehus, nå har alvorlige problemer på mange områder: Pasientsikkerheten er truet, de ansatte er usikre og slitne, og sykehuset kan være tom for penger om noen måneder. Alt skyldes beslutninger som er tatt i forbindelse med innføringen av et datasystem: Helseplattformen. Det er forferdelig trist.

Beslutningene som er tatt, er tatt – og de har fått sine konsekvenser. Det kan likevel være interessant å se på noen av dem, fordi det kan være overføringsverdi for de viktige beslutningene som skal tas videre fremover.

Helseplattformen og at all helseinformasjon – ansett om de kommer fra sykehuset, kommunen eller fastlegen – skal samles i én journal, er en veldig god idé. Men da det bare var én tilbyder igjen i konkurransen om leveransen, og denne tilbyderen kom fra et annet helsesystem enn det norske og heller ikke bare hadde gode referanser: Hvorfor stoppet man ikke opp og stilte spørsmål om denne gode ideen faktisk var gjennomførbar?

Ved utvikling av store datasystemer er det svært vanlig, ja nærmest en regel, at den største brukeren skal være en tung aktør i beslutningssystemet. Hvorfor ble det besluttet å gjøre det annerledes i Helseplattformen? Her ble St. Olav, som representerte den største brukeren, tatt ut av styret ganske raskt etter at selskapet ble etablert. Og beslutningsstrukturen i selskapet er slik at det er vanskelig for St. Olav å få gjennomslag for sine behov.

Det sier seg selv at innføring av store og banebrytende datasystem er forbundet med stor risiko. Å redusere risikoen mest mulig blir viktig. Hvorfor ble St. Olav som den største og mest kompliserte brukeren, pålagt å ta i bruk systemet først, med de store negative konsekvensene systemmanglene fikk for sykehusdriften? En mer forventet fremgangsmåte hadde vært at Helseplattformen – som et risikoreduserende tiltak – først ble innført på et av de mindre sykehusene i Helse Midt-Norge.

Jeg har ikke svaret på disse spørsmålene, men det slår meg at beslutningene som er tatt i for stor grad kan ha vært basert på økonomiske vurderinger i et for kort perspektiv. Når nå nye og viktige beslutninger skal tas, er det min inderlige oppfordring at beslutningstakerne tenker primært på pasientsikkerhet og at det legges stor vekt på hvordan beslutningene kan bidra til at St. Olav kan reise seg til igjen å bli ett av de mest veldrevne sykehusene i Norge.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!