Levanger sentrum - sett utenfra
«Dere synger om byen ved fjorden», sier den spanske arkitekten José Mateo Torres og det skjønner vi godt, for dere har en flott fjordarm kloss inn til byen. Og rundt de fine husene slynger elva seg som en krans omkring den gamle bykjernen.
José Mateo Torres var nylig i Levanger som leder for ei gruppe arkitekter og deltok ved byutviklingsverkstedet i Festiviteten forrige uke. Det ble et forfriskende møte. Med Levanger som arena hadde gruppen vunnet verdens største arkitektkonkurranse Europan med prosjektet ‘Hello, Woods!
I starten av Europan-konkurransen Googlet vi oss fram til Levanger, men det var mange særtrekk og kvaliteter vi ikke kunne se på det elektroniske kartet. Først og fremst naturen, sier Torres. Alt det grønne og frodige, og den interessante lokalhistorie som byen bærer med seg.
Mellom elva og havna strekker det seg en torg-akse som binder byens geometri sammen, og skaper en arkitektonisk helhet - med en organisk kvalitet mellom mennesker, bygninger og natur som det er forunt svært få byer å ha.
Entusiasmen vi har møtt hos folk her i byen, rager også godt over det vi er vant til, slår Torres fast. Med våre referanser og blikk fra spanske og mer urbane småbymiljøer ble det en liten åpenbaring for oss å komme hit til Levanger.’
Vi som er bofaste her i Levanger er godt kjent med både byens gateløp, fasader og butikkvinduer - de samme overalt, og vi ser dem til stadighet. Kanskje så ofte at vi blir nærblinde for kvaliteter som spanske blikk kan fange opp.
Noen ganger må vi kanskje selv ut i verden for å komme heim. For å se hvem vi er og hvordan vi har det. Distanse kan skape nærhet, og derfor er det ganske klokt iblant å se oss selv i speil som andre holder opp for oss. Denne gangen var det spanske arkitekter som gjorde det.
«Det var det finstemte samspillet mellom mennesker, historie, natur og kultur som satte oss på sporet», sier José Mateo Torres. Vi har synliggjort dette og tegnet inn et stort bibliotekbygg med mange kultur- og sosiale funksjoner i krysningspunktet mellom jernbanestasjonen, elva og den gamle trehusbyen. Med natur, vann og sosiale rom i enden av den kraftsterke aksen sentralt i bykjernen’.
Prosjektet til de spanske arkitektene åpner også for vann og videre beplantnjng i sentrum av byen.
Biblioteket, slik «Hello, Woods!» Har tegnet det inn i sitt prosjekt.
Byutviklingsverkstedet, arrangert i Festiviteten ble et nødvendig og oppdatert bidrag til debatten om byens framtid. Her var riksantikvar Hanna Geiran, her var folk fra departement og fylke, her var forskere og ikke minst våre egne entutiastiske museumsfolk. Den norske leder for Europan hadde også tatt turen opp fra Bergen og uttrykte stor begeistring for «Hello Woods» og det kommunen og byantikvaren hadde fått til.
Og her var evigunge Ivar Koteng - som i slutten av sitt innlegg måtte innrømme at byen fortsatt er usedvanlig vakker.
Tomme lokaler preger sentrum - gårdeieren vet ikke hva han skal gjøre
Med et lite smil og et glimt i øyet nærmest antydet han at dette var ei utfordring til ham selv. Det er til de gamle bydeler vi alltid søker når vi reiser ut i verden, slo Koteng fast, og slik vil det nok også bli her Levanger etterhvert’. Raus var han - både i omtale av byen og av dette arrangementet for byutvikling.
Men største kredit må nok likevel sendes til Levanger kommune og til Fylkeskommunen som både med økonomi og praktisk tilrettelegging gjorde det mulig å arrangere dette verkstedet. Den lille og gamle byen ved fjorden er nå på kartet over interessante europeiske småbyer med stort potensial for ei tidsmessig og moderne utvikling. Et strålende arkitekturprosjekt har sådd kimen til videre stolthet over byen - som hjerte i en livskraftig kommune.