Demenskoret i Levanger
Onsdag klokka 12. Jeg sitter på en enkel pinnestol i Musikkens Hus i Kirkegata. Rundt meg sitter omtrent 30 personer på to rekker vendt mot et piano og dirigent Maija. Stemningen er summende og forventningsfull. Oppvarmingen begynner. Alle er konsentrert og smiler. Og deretter følger en breddfull time av Tiramisu ; «løft meg opp-- gjør meg glad».
Jeg har aldri sunget i kor før, og ikke trodd jeg skulle gjøre det heller. Langt utenfor min komfortsone. Men her er jeg, og jeg kjenner at her vil jeg være. Når vi synger «Du skal få en dag i mårrå» presser tårene på, og stemmen brister, når vi synger «Pølsemakersangen» av Leif Juster rister jeg av latter. Jeg ser på Anna Marie og alle de andre. Glede lyser i ansiktene. Maija pusher oss og skryter. Her er vi likemenn/kvinner, enten vi har sykdom eller ikke. Enkelt og greit.
Ja, dette er mye bedre terapi enn jeg hadde trodd. Vi gråter og ler, glemmer alt som er trist og leit. Maija har en egen evne til å gjøre oss trygge, hun er faglig sterk uten å være opphevet, hører og løfter frem hele gruppa, og samtidig får hun enkeltpersoner blant oss til å mestre og skinne. Mange av kormedlemmene opplever lite mestring i hverdagen, men her er de verdifulle og verdsatt. Begeistring og mot vokser i oss. Vi kjenner at dette er ufarlig og trygt.
Det er en enkel og kraftfull medisin vi tildeles på de to timene hver onsdag. Her synger alle pårørende med i koret. Det gjør det mindre sårbart og mindre krevende for alle. Tryggheten som skapes gjør gruppa god, og Maija gir koret nye utfordringer hele tiden; hun sier vi er så gode. Og vi tror på henne og brøler i vei. En leken pianist støtter og supplerer, og demensfaglig assistanse er umerkelig til stede. Og frivillige lager bakst og serverer, og rundt kaffebordet etter øvelsen blir vi enda tryggere på hverandre og knytter nye vennskap.
Dette er demensomsorg av høy kvalitet, det skapes gode øyeblikk, mestring og glede i en trygg atmosfære.
Også for oss som er nære omsorgspersoner er dette terapi, vi trenger å se at våre kjære trives og mestrer. Vi opplever mer enn nok av det motsatte.
Så takk til Maija for at du tok grep og våget, og takk til dere alle tre som arrangerer. Så må vi arbeide for at dette tiltaket kan bli varig, og en fast del av demensomsorgen i Levanger.
