For halvannet år siden ble det elektroniske journalsystemet Helseplattformen innført i Midt-Norge. Etter det har millionene runnet ut, til bekymring for både ansatte, pasienter og en midtnorsk allmennhet.

Jeg kjenner mange som jobber i helsesektoren i Trøndelag, leger, sykepleier og andre. De siste månedene er de blitt gråhårete, bleke i huden og har fått betydelig høyere skuldre – alt sammen tydelige symptomer på stress og frustrasjon. Og diagnosen? De er blitt rammet av Helseplattformen.

Helseplattformen er navnet på det elektroniske journalsystemet som ble innførte i Midt-Norge i fjor. Planen er at det skal tas i bruk av både kommuner, sykehus, fastleger og spesialister i helsesektoren. Systemet er innkjøpt fra det amerikanske konsernet Epic Systems. Det norske selskapet Dips, som leverer journalløsninger til de øvrige helseregionene, fikk ikke engang mulighet til å delta i anbudskonkurransen. Her skulle det tenkes stort – det norske ble for smått.

Helseplattformen har vist seg å fungere dårlig. De ansatte mener det er tungvint, uoversiktlig, rotete og ineffektivt. En rekke fagfolk er blitt sykemeldt, en del har sluttet, enda flere vurderer å si opp. Stadig vekk får vi skrekkhistorier om uforståelige skjemaer, beskjeder som ikke kommer fram og tungvint uthenting av informasjon. Folk i helsevesenet tvinges til å bruke tid foran en skjerm i stedet for å drive pasientbehandling. Helseplattformen skårer med andre ord lavt på brukervennlighet.

Samtidig: Andre, særlig folk som jobber med innføring av systemet, gjerne i eller nær Helseplattformens ledelse, mener at bildet som tegnes er unyansert, forenklet og svart-hvitt. De har da også fått god trening i å gjenta at det snart kommer til å bli bedre. Så hva skal en tro på?

Etter at systemet ble innført har kritikken vært omfattende, særlig i regionale medier. Det manglet heller ikke på advarsler på forhånd, både fra inn- og utland. Det var mer enn godt kjent at innføringa av Epics journalsystem ikke akkurat var noen dundrende suksess i andre land heller. Som for eksempel i Danmark, som ikke ligger lenger unna Trøndelag enn at advarslene burde vært oppfattet.

I vår slo Helsetilsynet alarm. Det slo fast at systemet har medført økt risiko for pasientene. Den politiske oppmerksomheten har imidlertid vært forunderlig liten.

Jo mer jeg leser om Helseplattformen, desto større i øynene blir jeg. Noe av det er nesten ikke til å tro! Prøv å google Roald Bergstrøm + Helseplattformen og finn det han skriver i lokalavisa Innherred, for eksempel. Bergstrøm er tidligere forsker og byråkrat med helseteknologi som spesialområde. Han er tydelig i sitt budskap: Helseplattformen er en skandale, en dyr og komplisert amerikansk løsning som er tilpasset USAs kompliserte økonomiske oppgjør mellom sykehus, pasient og forsikringsselskap. Det vil være krevende å få dette til å fungere under norske forhold.

Hvis bare en brøkdel av det Bergstrøm skriver stemmer, så kan vi trenge litt valium noen hver av oss. Her er det klausuler som hindrer kundene i å si noe ufordelaktig om produktet de kjøper. Det er ansatte som nektes å organisere seg. Og selgeren Epic dikterer prisen – ikke ut fra utviklingskostnader, men ut fra hva selskapet mener kunden har råd til. Sykehus som er for små eller som ikke vil bruke nok ressurser på å iverksette systemet, velges bort. Og det gigantiske hovedkvarteret deres er et kapittel for seg selv!

Dette er en sak som viser betydninga av grundig, undersøkende journalistikk og kritisk forskning. Vi trenger at noen stiller spørsmål og leter etter utdypende svar. Hvordan ble beslutningene tatt? Var de godt nok utredet? Hvorfor ble det ikke lyttet nok til advarende stemmer? Ble ikke ansatte – de som skal bruke systemet i hverdagen – godt nok involvert? Skyldes vanskene at det offentlige mangler anbudskompetanse og dermed ble for svake i møte med storkonsernet Epic? Eller ble innkjøperne og helsetoppene rett og slett sjarmert og forført av Epics spektakulære hovedkvarter i Wisconsin – at innkjøpet er resultat av det en venn av meg kaller «konjakkturer»?

For ansatte i helsesektoren i Midt-Norge er situasjonen svært alvorlig. Det samme gjelder for pasientene. Men utfordringene er større enn som så: De angår alle innbyggerne i helseregionen – alle oss som har en kropp og en psyke som kan komme til å trenge hjelp en gang i framtida. Når helsekronene går til å lappe på et datasystem med mer enn barnesykdommer, så rammer det bredt. Millionsummene må jo tas fra et sted. Store beløp går til IT-folk og dataspesialister, til redusert effektivitet, til omfattende reparasjonsarbeid og til kursing, kursing og kursing av folk som skal bruke systemet.

Hva er medisinen? Dette kan ikke Helse Midt-Norge ordne opp i selv. Det må løftes opp på nasjonalt politisk nivå. Det kan umulig være riktig at vi som bor i den midtnorske helseregionen skal måtte kjenne på kroppen – bokstavelig talt – at noen et eller annet sted i systemet har gjort alvorlige feilgrep. Helseminister og departement må bistå økonomisk, og de må sørge for ei organisering av helsesektoren som hindrer at slikt kan skje. Komplekse medisinske datasystemer bør være et nasjonalt ansvar.

De sentrale myndighetene må ta ekstraregninga Helseplattformen har medført. Hvis ikke vil det få stor betydning for tilliten til helsevesenet. Det vil dessuten ramme kreftsyke, fødende, psykiatri-pasienter og andre grupper. Kort sagt: Det vil få store følger for helsa til alle oss som bor i Midt-Norge.

Innlegget ble først publisert i Klassekampen