I en episode av radioprogrammet EKKO på NRK i starten av oktober ble det rettet fokus mot viktigheten av sang og musikk. Et av fokusene var demens og sang - et fagområde som har vært forsket mye på de siste årene. Forskning viser at hjernen til mennesker som driver med musikk er mer komplekse enn andre hjerner og at de yngste hjernene er musikerhjernene. Men det mest interessante er at de aller yngste hjernene faktisk viser seg å være hjernene til amatørmusikere - altså de som driver med musikk på fritiden av egen lyst. Dette er oppsiktsvekkende og oppløftende på en og samme tid. Når det gjelder demens er det ingen forskning som viser at du kan unngå å få demens ved å drive med musikk, men det vil ta lengre tid før du utvikler symptomer.
I det nevnte radioprogrammet ble det også snakket om begrepet «sangskam», da nesten halvparten av Norges befolkning påstår at de ikke kan synge. For undertegnede, som jobber som sangpedagog, er dette utrolig trist å høre, men dessverre ikke noe nytt. Jeg har de siste årene blitt oppsøkt av godt voksne som aldri har turt å synge og som ønsker å vite om det finnes håp for dem. Og i samtlige tilfeller har svaret vært et rungende JA! Det er klart de kan synge! I de fleste tilfeller der folk omtaler seg selv som tonedøve er det en forhistorie inne i bildet der noen har fortalt disse menneskene at de ikke kan synge, eller at de kommer fra en familie som sier «i familien vår kan vi ikke synge». Da blir dette en sannhet som får leve sitt eget liv og det er klart at når du skammer deg eller er redd for å synge, så går kroppen i lås når du prøver og da er det ikke så lett å få det til. Mitt mantra som pedagog og korleder er at «det trenger ikke å være så fint, så lenge det ikke gjør vondt». For vi er selv våre største kritikere og om du ikke er vant til å høre din egen stemme, vil din indre kritiker synes det høres rart ut så snart du prøver. Da kan det være smart å prøve seg i et kor. I et kor møter du folk på tvers av yrkesgrupper og aldre og du får muligheten til å gjemme deg litt bort blant de andre stemmene, mens du sakte, men sikkert blir kjent med din egen stemme.
Med den kunnskapen vi innehar om hvor viktig det er for hjernen å drive med sang og musikk, er det en gåte for meg hvorfor det ikke er lange køer for å bli med i kor. De fleste av korene sliter med rekrutteringen og gjennomsnittsalderen på korsangere i regionen rykker stadig opp. Hvor blir det av den neste generasjonen av korsangere? Er det det vanvittige fokuset på at det skal være så bra før vi kan stille oss opp å synge som har ødelagt for oss? Sangkonkurranser på TV med et dommerpanel med svært begrenset kunnskap om både sangteknikk og pedagogikk, har gjort oss alle til overkritiske bødler når vi får muligheten til å bivåne noen som stikker seg fram. Men sang er så mye mer enn prestasjon - sang er kommunikasjon av følelser. Og det å synge sammen gir helt klare helsegevinster. I Ekko fikk vi høre at i Sverige kan leger skrive ut korsang på blå resept som et mottiltak mot depresjon og ensomhet. Det å få være en del av et fellesskap er viktig ikke bare for den eldre garde, men også den yngre, da isolasjon og ensomhet er en stor samfunnsutfordring.
På Norges Korforbund og Trøndelag Sangerforum sine sider kan du finne en oversikt over kor i ditt nærområde. Jeg vil anbefale deg å ta en kikk inne på disse sidene og se om du kanskje finner et kor du kan tenke deg å synge i. Noen kor har et høyt aktivitetsnivå med mange konserter i løpet av året, mens andre kor møtes en gang i uka for å treffes gjennom sang og opptrer et par-tre ganger i året. De færreste korene har opptaksprøver, så det er bare å møte opp og gi det en sjanse. Førjulstida er en fin tid å oppsøke korkonserter på. Der kan du med egne øyne og ører sjekke ut hvordan de ulike korene er. Finn ut hvem dirigenten er og ta kontakt med vedkommende og prøv deg på en øvelse eller to. Før du vet ordet av det er hjernen din blitt langt yngre enn den er når du leser denne kronikken. Lykke til og velkommen i flokken!
Maija Skille
Sanger og Sangpedagog
