En åpen samfunnsdebatt er helt nødvendig om demokratiet skal fungere, men i Selbu blir kritiske spørsmål besvart med stillhet.

– Det er som å møte til en fotballkamp der det ene laget nekter å komme på banen, skriver redaktør i Nea Radio, Karin Jegtvik.

Vi må snakke om demokrati og ytringsfrihet. Vi må snakke om samfunnsdebatten og medias rolle i lokalsamfunnet. Vi må snakke om etikk og moral. Ja, vi må snakke om Selbu og Nea Radios dekning av sakene som omhandler det flere mener er en politisk ukultur i kommunen.

Spørsmål om bindinger

Den siste tiden har Nea Radio sett nærmere på det flere omtaler som en politisk ukultur i Selbu kommune. De kritiske røstene ber om svar på det de oppfatter som uheldige bindinger mellom politisk ledelse og næringsinteresser, og hevder de blir presset ut av politikken om de mener annerledes enn mengden og stiller kritiske spørsmål.

Nea Radio har bedt om svar fra de som blir kritisert for å være bærere av denne omtalte ukulturen, men svaret er at de ikke ønsker å svare.

Vår fordømte plikt

Som lokalmedia er vi til stede når det er revy, heia-rop og applaus i samfunnshuset, men også når det rettes kritiske spørsmål til politikere, næringsliv og andre sentrale aktører i et lokalsamfunn. Det er vår fordømte plikt. Og helt nødvendig for samfunnsdebatten, og for at du skal få den informasjonen du trenger i et demokrati.

Vi skal være spørrende, granskende og informerende, og innimellom kan vi sikkert virke både masete og unødvendig pågående. Men vi må stille de kritiske spørsmålene. Vi må slippe til de kritiske røstene. Og vi må søke svar. Det er det vaktbikkja gjør. Vi verken dømmer eller mener. Likevel har jeg som redaktør flere ganger i det siste blitt stilt ansvarlig for andres meninger.

Nea Radio har blitt forsøkt påvirket til å ikke dekke saker som stiller kritiske spørsmål til politiske prosesser og bindinger til næringslivet, vi har blitt beskyldt for å ha vikarierende hensikter med dekningen, vi har blitt fortalt hvilke saker vi bør lage i stedet og vi har blitt kritisert for en ensidig framstilling av sakene. Nå sist i en sak med tidligere høyrepolitiker Trond Kåre Langseth, som sier han føler seg presset ut av politikken på grunn av uenigheter i enkeltsaker.

Jeg kan til dels være enig i det siste punktet, da det kun er én av partene som så langt har benyttet muligheten til å uttale seg i media. Da blir dekningen både ensidig og snever.

Vil ikke svare

Det har over lengre tid vært snakket i krokene om en maktelite i Selbu, bestående av politikere og næringslivsaktører, som tar avgjørelser på bakrom, under bord og bak låste dører. Før saker er behandlet i riktige fora er avgjørelsen allerede tatt, blir det sagt. Og de som er uenige blir minimalisert og oversett. Kritiske spørsmål blir møtt med hån og innimellom sinne. Om dette stemmer vet jeg ikke, men når enkelte mener det er slik må vi som lokalmedia se nærmere på saken.

Vi har den siste uka også sett dokumenterte eksempler på at private næringslivsinteresser forsøker å regulere den politiske debatten ved å true med sanksjoner og straff om motparten og media ikke danser etter deres pipe. Dette er dessverre med på å bidra til å forsterke påstanden om sterke bindinger mellom politikere og næringslivsaktører. Om det ikke er slik det er, må den andre siden av saken komme på banen og forklarer oss hvordan de mener det hele henger sammen.

– Hva slags «ytterligere tiltak» er det greit å true en folkevalgt politiker med? Det lurer jeg på, spør en utenforstående under en av sakene vi har delt på Nea Radios Facebook-side. Jeg lurer på det samme.

Men får vi svar? Nei. Det virker som strategien til både politisk ledelse og aktørene fra næringslivet er å ikke svare.

Hvilket samfunn vil vi ha?

Jeg undrer meg over denne måten å håndtere kritikk på. Er det et forsøk på å tie i hjel sakene, så media skal la være å skrive om de? Er det et mislykka forsøk på hersketeknikk? Eller er det en feighet og redsel for å komme enda dårligere ut, som gjør at man velger å ikke svare.

Mediestrategien «Jeg velger å avstå fra å bruke tilsvarsretten», er en gjenganger. Men spesielt imponert blir jeg ikke. Spesielt ikke når de samme aktørene gjør et poeng ut av at sakene er ensidig framstilt. Ja, det er nettopp det som skjer når kun én side stiller.

Det er som å møte til en fotballkamp der det ene laget nekter å komme på banen.

Det er på tide å stille seg spørsmålet: Hvilket samfunn vil vi ha? Vil vi ha et lokalsamfunn der kritiske røster skal ties i hjel, og der de politiske stemmene er rungende enige og aldri stiller spørsmål? Der det er overhengende fare for å bli truet og straffet om man mener annerledes enn flertallet eller stiller kritiske spørsmål? Og er det greit å ikke svare når spørsmålene blir stilt?

Hva skjer med samfunnsdebatten da? Og hva skjer med demokratiet?

Karin Jegtvik

Redaktør i Nea Radio