Først vil jeg takke Anne Kari Haugdal og Geir Olav Jensen for at de har åpnet opp for muligheten til å si noe, uten tanke på at det skal få følger og konsekvenser for meg som sykepleier i Verdal kommune. Så, jeg tar de på ordet og lufter noen tanker og spørsmål ut fra mitt ståsted. Jeg vet at jeg har mange av mine kollegaer i ryggen når jeg lufter disse tankene og stiller disse spørsmålene.
Da jeg som sykepleierstudent sommeren i 2004, fikk min første jobb i Verdal kommune i hjemmetjenesten avd. Vuku, følte jeg meg stolt og heldig. Jeg fikk noen fantastiske kollegaer som har betydd mye for meg i alle år, og som jeg har fått et godt og evig vennskap til. Jeg fikk fra første stund stort ansvar som jeg tok på strak arm - som de fleste som jobber innen helse gjør. Jeg var ofte sliten, men glad, og gledet meg veldig til å gå på jobb, for jeg følte at jobben jeg gjorde betydde noe for de jeg besøkte gjennom hele sommeren.
Da sommeren var over og sommerjobben var ferdig, fortsatte jeg som vikar i hjemmetjenesten. Etter endt utdanning har jeg jobbet i ulike avdelinger for helse i Verdal kommune. Men, det har alltid vært hjemmetjenesten som har ligget mitt hjerte nærmest. Jeg har hver eneste dag gledet meg til å gå på jobb for å møte mine kollegaer og pasienter, og jeg har oppgjennom tiden hatt en god følelse når jeg har tatt av min blå arbeidsuniform etter endt vakt. Men, hvorfor føler jeg ikke det samme nå, 19 år etter mitt første møte med helsevesenet? Hvorfor føler jeg ikke det samme for faget mitt som jeg har vært så inderlig stolt av i alle de år nå? Jeg er jo en stolt sykepleier!
Som sykepleier i hjemmetjenesten er du vant til at ingen dag er lik, og stadig nye oppgaver dukker opp. Du tar oppgavene på strak arm og tar alle forandringer i hverdagen med et smil, selv om noen tidligere ytret annet i avisa Innherred. Nye utfordringer, ingen dag lik – dette er det jeg liker best med å jobbe i hjemmetjenesten. Men, hvor mye kan man egentlig klemme inn på en vakt? Hvor mange pasienter kan du besøke, og fortsatt gi forsvarlig faglig helsehjelp? Hvor mye kan en «vanlig» tobarnsmor og sykepleier klare før kroppen sier stopp og hodet ikke vil mer? Samme hvor mye jeg gleder meg til å treffe kollegaer, mine pasienter og pårørende som ligger mitt hjerte nær, hvor mye skal jeg kunne tåle?
De siste fire-fem årene har hverdagen vår tatt en kraftig vending. Vi har alltid fått beskjed om sparing, og vi har vært vant til å planlegge vår jobb ut ifra økonomiske rammer. Disse økonomiske rammene har blitt strammere og strammere. Nye rammer etterfølges gjerne med at kollegaer slutter, forflyttes - eller bare gir opp. Tiden med pasientene har blitt knappere, og vår tid ved pc-skjermen har blitt lengre. Det er også viktig å påpeke at tiden ved pc er et viktig, i forhold til dokumentasjon, oppslagsverk og kommunikasjonskanal. Mye positivt har skjedd i denne retningen siden jeg i 2004 satt og skrev rapport med kulepenn i kardex til nå med vårt siste journalsystem Profil, og nå 11. februar Helseplattformen.
Helseplattformen som skulle gi oss et felles journalsystem som skulle forenkle hverdagen vår på jobb. Det hørtes fint og flott ut. Jeg er en såkalt superbruker av helseplattformen. En av de ansatte som skal ha fått ekstra opplæring og skal kunne bistå sine kollegaer. Men er jeg egentlig så super?
Opplæringen startet senhøsten 2022. Vi skulle ta i bruk helseplattformen 11. februar 2023. Jeg tror at det var fånyttes opplæring for mange, dessverre. Etter jul husket jeg lite og nesten ingen ting, og det var ikke kursledernes skyld. De gjorde jobben sin, og mer til. I en hektisk jobb-jul, der håpet var å ikke utløse for mye overtid (for da må du forklare deg og skrive avvik på hvorfor), å gi pasientene en fin jul, og å komme hjem til egen familie for delta på i alle fall én familiemiddag og være tilstede på én av barnas fridager - ja da ble det lite tid til å fokusere på at helseplattformen straks skulle innføres. Etter jul hadde hjernen min regelrett koblet ut helseplattformen, og alt jeg skulle være kurset for å lære bort videre. Da kom nervene for oppstarten. Heldigvis startet oppfrisking og kursing for min del, noe jeg skulle ønske mine kollegaer hadde fått også.
Helseplattformen er et så omfangsrikt dataprogram at det må læres over tid. Helga da vi skulle starte var spenninga stor. Klokken 07.00 den 11. februar 2023 møtte jeg på jobb med ansvaret for at oppstarten skulle gå godt i vår avdeling. Og det startet ganske godt. Helga kom, og helga gikk. Mye krøll og frustrasjon, men også mye mestringsglede.
Men, bak all denne mestringsgleden er det mye jeg jeg stiller meg undrende til. Som sykepleier og ansvarlig for medikamenter, legekontakt og annen elektroniske beskjeder, skjuler det seg mange fallgruver i programmet. Mine opplevelser i forhold til dette har vært skremmende og gir meg angst for at ting skal gå galt. Jeg ser dessverre mange svakheter der mye kan gå forbi, og ting ikke oppdages. Det er lite oversiktlig og det er rotete. Lite oversikt og rot fører ofte til feil og mangler. Som sykepleier og den som har ansvaret for dette, kan det ikke skje feil og mangler. Det kan føre til fatale konsekvenser, og den tanken har holdt meg våken om natta i lengre tid. Jeg ser at helseplattformen har svakheter som jeg ikke vil godta skal være der. Disse svakhetene skremmer meg, og mange av mine kollegaer.
Vi bruker enormt mye tid på å trykke og taste. Etter Helseplattformens inntog har tiden med tasting og trykking doblet seg for min del. Både på vår håndholdte Rover telefon (vår mobile arbeidsliste), og på pc på vaktrom. Mye av denne tiden skulle jeg ønske jeg kunne bruke på mine pasienter og deres pårørende i stedet.
Jeg stiller meg bak helsesykepleier Elin Duvsete sin kommentar, om at det føles som mange steg tilbake. Vi vil ikke gå bakover i tid, men tydelig, modig og stolt fremover i tid med tjenester og sykepleierfaget. Vi skal løfte tjenestene og faget for Verdal kommune. Vi vil ha et journalsystem som hjelper oss med dette, som gjør oss trygge i jobben vi gjør.
Jeg nevnte tidligere dette med avvik. Avvik er kanskje noe jeg skriver for lite av. Det gjør dessverre også mine kollegaer. Men jeg har beklageligvis opplevd for flere år tilbake at å skrive avvik ikke nytter. Svarene jeg fikk tilbake fra leder som hadde ansvar for å behandle avvik var alltid: Hva kunne du gjort for å unngå at dette avviket oppsto? Mitt svar tilbake var, og er fortsatt ofte det samme, - god opplæring, bedre fagkompetanse på jobb, og bedre tid til å utføre oppgavene. Under hardt arbeidspress og stress oppstår ofte avvik.
Mange av mine kollegaer har de samme opplevelsene, og har sluttet å skrive avvik. Noen har faktisk fått til svar fra sine ledere at når de skriver avvik på arbeidslister som ikke er gjennomførbare og at de ikke klarer å gjennomføre jobben slik den er satt opp, passer de kanskje ikke i hjemmetjenesten og kan evt. tenke på å kikke etter annen jobb.
God fagkompetanse får Verdal kommune med å gi gode arbeidsforhold for sine arbeidstakere, og lytte til hva de har å si. Det er vi som er faget, og det er vi som har kompetansen og vet hvor skoen trykker i arbeidshverdagen.
Så må vi ikke glemme lederne opp i denne hverdagen vår. Min nærmeste leder er en mellomleder i kommunen. Jeg har hatt flere oppigjennom årene som har gått. Mange flinke og arbeidsomme mennesker som har stått på, ofte til alle døgnets tider. Disse menneskene har vært med å forme meg som sykepleier, og gitt meg støtte og råd når ting har vært som verst. Jeg har dessverre sett at de også sitter med en så enorm arbeidsbelastning at de velger å si opp sine stillinger. Er det slik vi vil ha det i Verdal kommune? At dyktige arbeidstakere gang etter gang sier opp sin stilling på grunn av for stor arbeidsbelastning - selv om de liker jobben sin og brenner for yrket? Verdal kommune har dessverre mistet for mange gode arbeidstakere på grunn av det.
Disse mellomlederne er styrt av sin virksomhetsleder, som igjen er styrt av kommunalsjefen i helse og velferd. Alle de har en økonomisk ramme de skal forholde seg til. Og jeg har stor respekt for disse menneskene som sitter i sine stillinger og skal forvalte den stadig innsparende potten av penger som skal brukes på helse i kommunen. Jeg ønsker gode tjenester til Verdals befolkning, men da må denne pengepotten økes.
Denne pengepotten har jeg i to førjulsvintrer fått en del kjennskap til da det har vært snakk om at min arbeidsplass Vuku hjemmetjeneste/Vuku bo- og helsetun skal samlokaliseres og nedlegges. Som en ekte bygdepatriot, og sykepleier som mener jeg kjenner tjenesten godt, kunne jeg ikke sammen med mine kollegaer sitte å se på dette.
I jobben med å bevare denne tjenesten og vår arbeidsplass har jeg gjennom samtaler blitt kjent med mange av Verdal kommunes folkevalgte politikere. Jeg har fått vært med på å opplyse de om hvordan tjenesten drives og om hvorfor vi trenger denne tjenesten utenfor Verdal sin sentrumskjerne. Jeg opplever at vi har fått stor respekt for jobben vi gjør av de folkevalgte.
Dessverre har jeg fått opplevd at mange av de folkevalgte ikke har god nok kunnskap på emner innen helse for å kunne forutse hvilke konsekvenser deres stemme i kommunestyresalen kan medføre for Verdals befolkning. Jeg vil ha folkevalgte som har denne kunnskapen, og det er derfor viktig at ledelsen i kommunen formidler riktig og nok informasjon til kommunestyret når saker skal avgjøres - slik at vår felles pengepott blir riktig fordelt.
Jeg liker ikke tanken på å gå hjem fra jobb og skjemmes over at tjenesten jeg gir blir for dårlig fordi jeg har det for travelt, eller tanken på at jobben jeg gjør bare er halvferdig. Jeg liker ha tid til å spørre pasient og pårørende: Hvordan har du det i dag? Hvordan går det med dere nå når dere står i denne situasjonen og krisa? Det gir meg opplysninger hvordan jeg skal kunne utføre en god jobb og gi en god tjeneste. Alle som trenger helsehjelp, gammel som ung, fattig som rik, fortjener en sykepleier/fagarbeider som gir riktig, god og forsvarlig helsehjelp. Alle trenger noen som lytter til deg når du har behov. Dette kan alle få om gode rammer er tilstede, og når sykepleiere og fagarbeidere som brenner for jobben sin trives og har tid til å lytte, se, observere og utføre.
Avslutningsvis vil jeg rose alle mine kollegaer rundt om i Verdal kommune. Alle de fine sykepleierne, hjelpepleierne, helsefagarbeiderne, hjemmehjelpene, helsesykepleierne og assistentene. Mennesker som jobber dag, kveld og natt, helger og helligdager, for at mennesker som trenger helsehjelp skal føle seg trygge og ivaretatt.
Jeg har kollegaer som står meg nært, kollegaer som betyr så mye for meg at jeg har valgt å stå i jobben min - selv om jeg til tider har grått mine tårer fordi jeg er så sliten, både psykisk og fysisk. Sliten av at jeg må springe fortere, sliten av at jeg ikke jobber smart nok, sliten av at jeg ser mine kollegaer ikke klarer dette mer og finner seg andre jobber. Jeg hører og ser slike oppsigelser ganske ofte, og de er dessverre blitt oftere de siste årene. Er det slik Verdal kommune vil ha det, når vi står i en bemanningskrise etter en hard pandemiperiode? Har Verdal kommune råd til å miste gode arbeidstakere vi har i kommunehelsetjenesten? Jeg vil ikke miste flere av mine gode kollegaer.
Jeg vil være et forbilde for alle studenter jeg møter og nyutdannede sykepleiere. Jeg vil ha flinke fagfolk i kommunehelsetjenesten. Jeg vil løfte frem det fantastiske faget som sykepleie er, og jeg vil at Verdal kommune skal ha sterk fagkompetanse i fremtiden slik at vi kan med klar røst kan bruke Verdal kommunes slagord: Sterk fortid, stolt framtid.
Maj Anita Nessemo, stolt sykepleier, teamleder for Vuku hjemmetjeneste og medlem av demensteamet i Verdal kommune