I skogen midtvinters, i en pause i joggeturen. Kameraten min med hodelykt og frostpust som slår ut i rommet mellom oss. Vi bestemmer oss for å skru dem av og vender blikket opp. Hva ser vi? Et fly som glir over himmelen, som det tegn på at det er liv på denne planeten i dette veldige kosmos. De døde stjernene strødd over vevlingen langt der oppe, og månens blålige lys, som får krystallene i tretoppene til å funkle.
Løp hjemmefra bare tjue minutter før. Bort fra huset med juletreet, peppernøttene og den sammensunkne appelsin med bare noen få nellikspiker igjen. Vekk fra barn som skulle pusse tennene og snart gli inn i juleferie med alle sine forventninger. Her ute i skogen bare dette: Stillhet og mørke. Ingen julekalender, ingen nød eller krig, ingen wifi, barnedød, gud eller Jesus, ingenting. Etter en stund skrur vi på hodelyktene og løper videre. Inn rommene som hodelykten graver fram foran oss. Plutselig skjønne at vi har løpt ut på et tjern og tenke på auren som svømmer like under føttene våre, under stålisen, som jakter og hviler i sine fiskeliv i et for oss uforståelig, iskaldt mørke.
Hva er det med mørket som skaper en slik undring i meg? Er det fordi mørket er tålmodig og allestedsværende, er det som livet støter mot, frykter og gjemmer seg for. Lyset som er livets betingelse, mørket som «det andre»?
Tenker på juleavslutningene tidligere på dagen. Sønnen min i julegenser blant andre rødkledde unger i barnekoret. Foreldrene til hele andretrinn sittende rundt bordene med ansiktene vendt mot scenen. De nervøse smilene. Ei jente som vinket. Mobilkameraet som ble løftet i været og et bilde som ble tatt. Læreren som tok oppstilling og ønsket oss velkommen, før hun vendte seg til barna våre og svingte i gang. Tenn lys, sang de, et lys skal brenne, for denne lille jord. Allerede der, følelsen av at noen brast i meg. Kombinasjonen; syngende barn, de «ærlige» sangstemmene, den nervøse kontakten mellom det barnlig og det voksne, koblet til bildene av døde og skadde barn som mediene har vært så fylt av og «denne lille jord» – barnenes framtidige hjem – som har blitt så skjør og ødelagt. Slutten av neste vers «Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem / Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem». Datteren min som da så på meg, for faren hadde tårer i øynene. Et undrende smil, både fascinert og litt urolig, for hun så meg sjelden sett meg sånn ... rørt. Som om noe i mitt mørke – min frykt – steg opp i lyset som en liten dråpe salt. Andre foreldre satt som meg med tårer i øynene, vendt barna som åpnet og lukket munnene, stirrende på sin dirigerende lærer. Jeg kunne sittet der i timevis og vært i dette rommet, tenkte jeg, i håpet som ritualet fylte meg med. I de følelsene de skapte i meg. Kanskje handlet det «lys», men på en mer abstrakt måte, at å høre barn synge om noe de ikke hadde forutsetninger til å forstå vidden av, peke på problemer de ikke kunne løse, gjorde at verdens storhet fylte foreldre. De sang til barna som ikke var der, og de sang for at foreldrene skulle føle det.
Tilbake til skogen etter å ha rundet tjernet og kommet opp på utsikten. Stå der og høre Oslo suse langt der nede, før vi løper videre ned i skaren mellom skisporene. Være de eneste lydene i skogen. Mørket og lys, tenker jeg, som alle ritualers oppgav. Alle stemningers mor. Og så nærme seg boligfeltet, skogen legges bak oss og vi er inne i gatene med sine teslaer og passater, julenlenker rundt tujaen og oppdekte bord bak vinduer. Lårene tunge og kalde nå. Snart se huset mellom trærne, og det er lys også i våre vinduer. Barna mine har enda ikke lagt seg og jeg blir stående å se på dem. Jeg hører ikke hva de snakker om, men jeg kan anta det har noe med gavene og forventninger å gjøre, om alt som skal skje, om alt de gleder seg til.
Seinere på kvelden åpner jeg døra til soverommet og smyger inn. Jeg hører pusten til gutten min som sover i sjøstjerneform midt i senga, fjern for håpløshet og fortvilelse. Jeg tenker noe om mørket i kroppen, der hjertet slår, der blodet løper, jeg tenker på mørket i skogen og under isen og så legger jeg meg og lukker øynene, og kjenner en slags vag takknemlig for at mørket som tar meg imot er varm og fredfull.
