Entusiasmen var til å føle på mellom stolradene i et nær fullsatt Festiviteten. I vår egen lille kulturelle storstue var de samlet til hele Norges Bylivkonferanse 2023 denne uka, og de kom fra alle kanter av landet , forskere, antikvarer, byplanleggere, arkitekter, sosiologer. Flere av dem blant fremste i sitt fagfelt.
De var her for å høre om, debattere og trekke perspektiver for framtida bl.a. i byer som Levanger. Øverst på agenda’en stod spørsmålet: Hvordan kan kulturarven bidra til bærekraftige og levbare byer og steder? Rett og slett spørsmålet om hva slags verdier vil vi bygge våre liv på - og hvordan ønsker vi det skal være der vi holder til - og lever som best vi kan.
Hans Jørgen Støp dro det hele i gang med ‘Trivelige Trøndelag’, og fikk nok mange i salen til å tenke på hans mor Kjellrun Støp, som var en utrettelig og entusiastisk forkjemper for en god byutvikling i Levanger. Ei av de mange som har løftet fram kvalitetene i byen - fram mot ei utvikling som kulminerte med nasjonal status som et av landets 13 fredede kulturmiljøer.
Ordfører Anita var også der - under åpningen, sprudlet av entusiasme, ønsket alle velkomne og talte varmt om kulturarven som ressurs for framtida. Så forsvant hun - med forståelig og gyldig grunn vil vi tro, i disse budsjett-tider.
Riksantikvaren var derimot godt representert under hele konferansen - med fagfolk fra både Oslo og fylkeskommune. Og ære være innsatsen fra vår egen kommune med byantikvar Tove Nordgaard i spissen, som klarte å manøvrere dette arrangementet til Levanger. Måtte hun få et langt godt liv i denne lille fredede byen.
Men hvor var eiendomsutviklerne og andre som påroper seg å være profesjonelt opptatte av byens utvikling?
Synd - fordi de hadde nok hatt noe å lære fra andre kommuner - fra Egersund, Larvik, Kristiansand, Brekstad og flere bydeler í Oslo. Konferansen i Festiviteten ble en flott profilering av muligheten for fruktbart samarbeid mellom næring og kultur - og det i høyeste potens, - og kunne utvikle den videre. Nyere forskning har, med Røros som eksempel, vist at de kommuner som satser på sitt eget kulturmiljø tjener, rett og slett, penger på det. Med utstillinger, konserter, nærmatbutikker og egen lokalhistorie.
Der finnes verdier i en småby som vi aktivt og offensivt må verne om. Dessverre er det slik at vi noen ganger ikke merker hvilke verdier vi har, før vi mister dem.
I Levanger har i alt 157 eiendommer med hus og bakgårder blitt innlemmet i kulturmiljøfredningen. Med spor fra tider som har vært - fortellinger om familier, slekt og venner, arbeidsliv og fritid, hus og hage. Det er på deres skuldre at vi alle lever våre liv. Men de minner, den kunnskap og dyktighet som våre forfedre og mødre overlot til ettertiden, kan forsvinne,
Mister vi hus, mister vi fortellinger, og i fortellinger ligger ofte ankerfester for liv som skal leves. Hus, deres omgivelser og bakgårder kan bli borte på så mange vis. Vi kan brenne og sanere, rive og rydde, dekke til og skygge for - og vi kan forandre de omgivelser som holder den bygningsmessige helhet sammen. Vi kan selvsagt også ødelegge landskap og natur som ofte omkranser de verdier vi vil verne om. Og dermed blokkere for å forstå hvordan alt henger sammen og kommer til uttrykk i et særdrag og i en karakter.
Bylivkonferansen i Festiviteten hadde fokus på nettopp dette - hvordan et leve-NÅ kan integreres med et leve-DA. Hvordan bygge våre egne nå-tids erfaringer sammen med det som har vært og som vi kjenner som kulturelt arvegods.
Karaktertrekk til en bebyggelse var et tema som stadig ble trukket fram under konferansen.
Arkitektoniske særdrag som gav identitet og ikke minst attraksjon for både beboere og de som besøker. Særdrag som viser seg bl.a. i volumer, fasader, takvinkler og ikke minst i hvordan disse bygningsmessige særtrekk kan invitere til sosialt, menneskelig og kulturelt liv. Det er ikke uten grunn at vi ofte oppsøker Gamlebyen når vi kommer til nye land og steder.
Kulturarven som stor ressurs ble stadig trukket fram. Balanse mellom bevaring og utvikling har i mange år vært til debatt. En slik balanse-øvelse er krevende, og har vist seg å skape konflikter. Nå vet vi imidlertid, med støtte i samfunnsvitenskapelig forskning, at kulturarven alene simpelthen er en stor ressurs, og ikke noe vi nødvendigvis må balansere opp mot andre utviklingsgrep.
Den fredede trehusbebyggelsen i Levanger er i dag det mest eksklusive vi har for kunne gjøre å byen attraktiv - som bo- og arbeidssted, som en by vi gjerne vil besøke.
Bylivkonferansen i Festiviteten viste dette med stor overbevisning - gjennom det som har skjedd og skjer i flere norske byer - Kristiansand, Larvik, Egersund. Noe av det mest interessante er hvordan arkitekter, sosiologer , forskere og andre samfunnsengasjerte har tatt og tar utfordringene av at kulturarven er en solid og nødvendig ressurs. Dette reflekteres også nå i utdanningen av arkitekter og i deres eget fagmiljø. Tidsskriftet Arkitektnytt vier stadig mere plass for et fagmiljø preget av diskusjonen om sirkulærøkonomi, miljø- og klimaansvar - og ved stadig å løfte fram ansvar for gjenbruk og ombruk av gamle bygninger.
Gjenbruk og ombruk er sentrale elementer i dagens miljørettede arkitekturdebatt. Uansett hvor mye klimavennlige materialer og teknologier som byggenæringen tar i bruk, så vil rehabilitering, ombruk og gjenbruk av eksisterende bygninger gi stor klimagevinst. Forskning har vist oppsiktsvekkende tall når det gjelder det samlede klimaavtrykket (produksjon av materialer, frakt, ordinære byggekostnader osv.) Gamle hus har allerede tatt klimatrykket. I snitt er det snakk om 60 % av den samlende miljøbelastning.
Et levende lokalt kulturliv ble óg levert som del av Levangers signatur til denne nasjonale Bylivkonferansen. Under ei Mini-kulturnatt fikk deltagerne møte det vitale, lokale og skapende kulturlivet i byen - med byvandringer, konserter og utstillinger av mange slag.
Været var, som forventet, aldeles strålende - og tilbakemeldingene om det som skjedde her disse to dagene - både i Festiviteten og rundt om i byens smug og gamle hus - har vært rett og slett overveldende og begeistret.