Jeg vil her komme med en hyllest til mine nye hverdagshelter. Det er alle ansatte ved Verdal Bo- og Behandlingssenter og da spesielt ved Rehabiliteringsavdelingen.

På kvelden 3.april røk lårhalsen min i mitt eget hjem. Jeg gikk rett i golvet, noe som i tillegg til lårhalsbruddet medførte brudd i høyre albue. Tilfeldighetene gjorde at min telefon var i 2. etasje, uhellet skjedde i 1.etasje og jeg var alene hjemme.

Etter å ha kommet meg opp i sofaen var det bare å ligge å vente på at noen skulle komme på besøk. Det tok 13 timer før min søster og svoger kom. De rekvirerte ambulanse umiddelbart og den ankom etter kort tid. Ambulansepersonalet var veldig effektiv og omtenksom i sitt arbeide og jeg ble veldig overrasket over hvor mye kunnskap de hadde selv om det ikke var lege til stede.

Det bars på Sykehuset Levanger og jeg ble operert på kvelden 4.april. Tirsdag 5.april var det bare å komme seg opp og begynne å belaste foten. Veldig smertefullt, men flinke hjelpere gjorde at jeg kom raskt i gang med opptrening.

Fredag 8.april ble jeg overført til rehabiliteringsavdelingen ved Verdal bo- og behandlingssenter. Jeg kjente litt på at jeg havnet på det som på folkemunne fortsatt kalles sykeheimen, men fant fort ut at dette var en god plass å være.

FOR NOEN FANTASTISKE PERSONER SOM JOBBER DER! Jeg måtte i starten ha hjelp til det aller meste, til og med intime ting i dusjen og på do. Dette har vært min absolutte personlig sfære, så det var litt rart og delvis ubehagelig å måtte ha hjelp til alt.

Jeg sa til min datter Anna (11 år) en dag hun var på besøk at det verste for meg var at jeg måtte ha hjelp etter at jeg hadde vært på do. Hun så på meg en stund, så svarte hun: «Æ trur d e vær ferr dæm». På Verdal bo- og behandlingssenter opplevde jeg ansatte som virkelig brant for sitt arbeide. Tror de småsprang mer enn de gikk. Jeg tror ikke det er i baken at klærne er mest slitt, for de satt nesten aldri i ro.

Uansett om det var morgen, formiddag, ettermiddag, kveld eller natt, kom alle inn på mitt rom med et smil og en hjelpsomhet som var helt rørende. Teknologien har kommet dit at jeg hadde et armbånd (alarm) som så ut som en klokke, men ved å trykke på denne kom personalet så å si umiddelbart uansett tid på døgnet.

Jeg vil også presisere at jeg virkelig oppfattet avdelingen jeg var på som en rehabiliteringsavdeling og ikke noe annet. Tror det er viktig at dette blir fortalt mange ganger, da det kanskje er mange som ikke er kjent med mulighetene der. Flinke fysioterapeuter med god kunnskap om det de holder på med.

Jeg fikk også stifte bekjentskap med en snill, hjelpsom og, ikke minst, kunnskapsrik lege. MEN, det var sykepleierne, hjelpepleierne, vernepleierne og assistentene som virkelig fikk meg til å innse hvilken fantastisk jobb som gjøres ved Verdal bo- og behandlingssenter.

Jeg avslutter som jeg begynte: TAKK TIL MINE NYE HVERDAGSHELTER VED VERDAL BO- OG BEHANDLINGSSENTER. Jeg er stolt av at min kommune har fått på plass et tilbud som veldig mange kommer til å få nytte av.

Per Erik Garli

Rehabiliteringspasient fra 8. april til 23. mai