NRK-serien «Makta» er et kroneksempel på historieforfalskerne og deres dobbeltbokholderi.
Det pleide å være pensum å lære om sovjeternes historieforfalskning i det forrige århundret. Et betegnende eksempel var et bilde av Lenin som taler til en folkemasse med Trotskij ved siden av seg.
Da Trotskij senere falt i unåde ble han retusjert bort fra det og andre bilder. Trotskij ble fjernet fra Sovjetunionens offisielle hukommelse. Således er dagens KI- og internett genererte forfalskninger slik som deep fakes, tankemessig ikke noe nytt. Nye måter å oppnå et gammelt mål; kontroll av forståelsen av fortiden for å kontrollere nåtiden.
I disse dager blir vi på NRK eksponert for en snedig type historieforfalskning. Under skydde av å drive med kunst fører historieforfalskerne et dobbeltbokholderi.
På den ene siden fanger de den offentlige oppmerksomheten ved promotere sitt produkt som et viktig bidrag i forståelsen av en felles fortid, mens de på den andre siden samtidig hevder at produktet er et rent fiksjonsprodukt som ikke kan avkreves historisk etterrettelighet eller sannferdighet.
Ap-veteranen har møtt mange i «Makta»: – Vi gikk opp i rett da Gro kom inn døra
For maktas skyld?
NRK-serien «Makta» er et kroneksempel på disse historieforfalskerne og deres dobbeltbokholderi. Ikke akkurat knallharde sovjetere, men like fullt historieforfalskerromkamerater.
Villet feilfremstilling av fortiden, samtidig som det fremstilles som et bidrag til Norge nasjonens selvforståelse og dermed gis sannhetsgehalt. Seriens slagord om å være «basert på sannhet, løgn og dårlig hukommelse» skal tilsynelatende vise at «Makta» ikke er noe annet enn et fiksjonsprodukt. Det er som å ta sjangergrepet i grøsser- og skrekkfilmer om at de bygger på sanne begivenheter, på alvor.
I det siste tilfellet vet alle at alt bare er tøv og tant. Der hvor grøsser- og skrekkfilmskapere lyver for moro skyld og vet at deres publikum er med på spøken, synes det nesten som om «Makta»-skaperne og NRK tror på sitt eget narrespill.
«Makta»-regissør Yngvild Sve Flikke forteller oss at «du skal jo fortelle en viktige del av norsk historie». «Det er jo historien vår. Det er kjempeviktig. Og det er kjempeviktig for å forstå hvorfor vi er her i dag» forteller Flikke med overbevisning i stemmen.
«Makta» er åpenbart om Norge og Arbeiderpartiet på syttitallet. Det er derfor den er kjempeviktig. «Makta» er jo om vår historie og har derfor sannhetsgehalt. Samtidig hevder Flikke at «Makta» på samme tid ikke har sannhetsgehalt.
Hvorfor? «Det her er jo ikke en kopi av noen. Det er jo fiksjon. Det er jo ren fiksjon. Det er vår Reiulf Steen. Det er vår Gro» hevder Flikke. Det siste kan ikke Dagsrevyen ha fått med seg når de intervjuet Gro Harlem Brundtland om serien.
Hva Brundtland mener om fiksjonskarakterer uten noen som helst forankring i virkeligheten kan jo knapt nok ha nyhetsinteresse.
NRKs dramasjef Marianne Furevold-Boland avfeier kritikk av serien med at «’Makta’ er en dramaserie. Det er ikke en dokumentar. Det er heller ikke et dokudrama».
«Makta» er altså ikke om virkeligheten, men ren fiksjon. Hvorpå hun i neste åndedrag fortsetter dobbeltbokholderiet ved å skryte av at det er gjort «veldig mange år med research og intervjuer» og at det som gis i «Makta» er en «subjektiv tolkning».
Men hvorfor gjøre intervjuer med mennesker i og rundt Arbeiderpartiets ledelse på syttitallet når serien ikke har noe å gjøre med Arbeiderpartiets ledelse på syttitallet?
Enn videre, tolkning av hva? Det er åpenbart en tolkning av Arbeiderpartiets ledelse på syttitallet noe som bekreftes av Furevold-Boland når hun innrømme at det kan være utfordrende for «familiemedlemmer og den enkelte å se seg selv portrettert i en dramaserie».
Tolkninger av historiske hendelser og perioder svarer til virkeligheten uansett hvor mye subjektivitet en påberoper seg.
Serieskaperne og NRK bør komme ut av fiksjonsskapet for å svare på kritikk av den fortolkningen av Arbeiderpartiets ledelse på syttitallet som serien gir. Det er også slik det skal være i forhold til den samtalen enhver nasjon har med seg selv om sin egen fortid.
Var Arbeiderparti-ledelsen som i «Makta» fremstilles som en tafatt gjeng med fjotter før mor selv kom og fikk orden på det arbeiderpartiske hus, virkelig så sosete og svake? Nei svarer Gudmund Hernes. «Sannheten er at de var noe mer», ifølge Hernes, «faktisk noe langt mer».
Så hvorfor fremstiller «Makta» Bratteli, Nordli, Steen, Kleppe og de andre, på denne måten?
Er det et bevisst valg fra serieskaperne med en bevisst agenda? Er det utslag av en underliggende politisk strømning eller tidsånd som serieskaperne kanaliserer uten selv å være seg det bevisst?
Alle tolkninger kommer fra et sted og har en sannhetsgehalt som kan diskuteres. Det at serieskaperne og NRK stadig spiller fiksjonskortet står i veien for det.
Det blir noe Donald Trumpsk over å insistere på at «Makta» er ren fiksjon som om det å si at noe er noe, med nødvendighet også gjør det til det.
Steffen Borge er professor i filosofi ved Nord universitet i Levanger. Denne artikkelen ble først publisert i VG.