I dag tar jeg ferie! Og jeg er glad! Glad fordi det er sommer og fri, så klart. Men like mye fordi jeg kjenner at i dag har jeg trua på norsk skole!
Jeg er lærerutdanner og musikkutdanningsforsker, så jeg er nok over snittet opptatt av skole. Jeg er muligens over snittet opptatt av skolepolitikk også. Og i dag er jeg altså glad. Jeg er glad fordi jeg opplever at skolen er i medvind. Jeg er glad fordi jeg opplever at det er stor tverrpolitisk enighet om at de praktiske og estetiske fagene må styrkes i grunnskolen. Jeg er glad fordi regjeringen har kommet med forslag om ny opplæringslov som skal gi alle elever rett til å fullføre videregående skole. Jeg er glad fordi en ungdomsskolereform med mål om en mer helhetlig og praktisk skole er på trappene. Når jeg låser døra på kontoret på tur hjem fra jobb i dag, smiler jeg. Jeg gjør ofte det altså, jeg trives i jobben min. Men i dag smiler jeg ekstra mye.
Jeg elsker å høre på podcast, og på gåturen hjem hører jeg på Studio 2 på NRK. Jeg har hatt mange helter opp gjennom livet. Mor. Far. Frøken detektiv. Ronja Røverdatter. Ingrid Bjørnov. Nå har jeg fått meg en ny. Min nye helt heter Elise Farstad Djupedal. Elise Farstad Djupedal er doktorgradsstipendiat ved NTNU. Hun forsker på skole. Hun forsker på læreplaner og timetall i skolen. På tur hjem fra jobb i dag hører jeg på at Elise, min nye helt, snakker om skole. Elise har synliggjort viktige ting i forskninga si. Hun har synligjort at dagens skoleelev går to år lengre på skolen enn for tjue år siden. Ikke bare har dagens elever fått et ekstra skoleår gjennom 6-årsreformen. I tillegg har et helt skoleår i antall timer sneket seg inn uten at vi nærmest har vært klar over det, sier hun. Disse timene har i hovedsak gått til matematikk og norsk. Dette har gjort skolen mer ensidig enn den egentlig var tenkt i utgangspunktet, sier Elise. Hun sier også at yrkesfag og praktiske fag i skolen har blitt systematisk nedprioritert og at det ikke er så mange spor igjen av tanken om en felles ungdomsskole som skulle forene yrkesfag og akademiske fag. En felles skole som i utgangspunktet skulle være for alle elever, både de med praktiske, estetiske og teoretiske interesser og talent. Jeg blir glad av å høre på Elise. Dette er så viktig kunnskap!
Kunnskapsminister Tonje Brenna er også med i Studio 2. Jeg blir glad av å høre på henne også. Hun sier at gjennom den nye opplæringsloven skal yrkesfagene styrkes. Elevene skal nå få mulighet til å ta flere fagbrev. De skal få rett til å fullføre videregående skole selv om de bruker lengre tid enn tre år, og at de skal få mulighet til å velge på nytt om de har valgt feil linje. Flere skal få det bra på skolen, sier hun. Dette er så bra, det! Jeg har trua!
Jeg smiler fortsatt bredt her jeg går på tur hjem fra jobb. Jeg tenker på dagen fagfornyelsen ble presentert. 18. november 2019. Daværende kunnskapsminister Jan Tore Sanner sa da noe klokt: «Denne dagen er det mange som har ventet på. Vi skal ruste elevene for arbeidslivet, men også for selve livet.» Ja. Skolen skal ruste elevene for selve livet! For å leve livet og for å mestre livet. Og nettopp livsmestring er jo et av de sentrale tverrfaglige temaene i læreplanen som nå skal gjennomsyre alle fag i skolen. I min egen forskning har jeg forsket på kunstfagenes plass i norsk skole. Knytta til nettopp livsmestringsbegrepet. For hva trenger vi egentlig å kunne for å være rustet for selve livet? Jo, vi trenger ulik type kunnskap. Min forskning viser at et valgfag som produksjon for scene kan bidra til livsmestringskompetanse, nettopp på grunn av alle ulike typer kunnskap som trengs for å komme i mål med en sceneproduksjon. Jeg skulle ønske jeg fikk mer ulik type kunnskap på skolen. Jeg skulle ønske jeg fikk prøve meg mer på tapetsering, drilling og vedkapping. Klatre opp en stige og sage av ei grein, henge opp ei hylle (beint) på veggen, reparere sykkelen min, lage mat av restene i kjøleskapet. Oppleve konserter. Danse. Mekke en motor, lappe et hull. Jeg tror at en mer variert skole vil være bra for ALLE elever. Jeg hører på øret at Elise Farstad Djupedal sier at den ensidige satsningen på matematikk og norsk kan være vanskelig til og med for de som elsker norsk og matematikk. Jeg er enig.
Jeg har nylig blitt medlem i landsstyret for Musikk i skolen. Da de spurte om hvorfor jeg takket ja til å bli med der, svarte jeg: Fordi jeg brenner for musikk og for barn og unge. Fordi jeg brenner for en skole der alle kunnskapsformer har like stor verdi. Jeg brenner for en skole der det er like bra å være god til å synge og snekre som å være god i matematikk. Og jeg ønsker å bidra til at praktiske og estetiske fag får en tydelig plass både i skolen og i grunnskolelærerutdanningene.
Og i dag har jeg trua. Jeg har trua på at politikerne tar de grepene som kreves for å få til dette. Jeg har trua på at det opprettes krav om kompetanse for å undervise i alle fag i skolen, også de praktiske og estetiske fagene. Jeg har trua på at det bevilges midler til rom og utstyr slik at det kan gjennomføres god undervisning i alle fag, også de praktiske og estetiske. Jeg har trua på at det gjøres grep slik at alle nyutdannede grunnskolelærere har kompetanse i både praktiske, teoretiske og estetiske fag i utdanninga si.
Jeg låser opp døra hjemme. Jeg smiler fortsatt. Nå tar jeg ferie. Jeg håper alle dyktige lærere der ute tar seg en lang og vel fortjent ferie. Jeg er glad. For jeg kjenner at jeg har trua. Trua på norsk skole!
Solveig Salthammer Kolaas
Førstelektor med phd i musikk ved Nord universitet, fakultet for lærerutdanning og kunst- og kulturfag
