I dag – lørdag 12. mars – er det nøyaktig to år siden Norge stengte ned på grunn av koronapandemien. Dagen før nedstengningen ringte brormin meg for å høre hvordan jeg hadde det, og om jeg var redd.
Han var lærer på Østlandet på dette tidspunktet. Han ringte fra toget på vei hjem og var frustrert fordi en haug med foreldre hadde ringt sine barn og tatt dem ut av skolen. De ringte rundt klokken 10.00 torsdag 11. mars og ba ungene sine om å komme hjem fordi de hadde hørt rykter om at landet skulle stengte ned.
Jeg «hørte» brormin himle med øynene over telefonen, hvorpå han insisterte på at vi nok var ferdig med dette i løpet av noen uker. Det var det mange som trodde. De som ble stemplet som dommedagsprofeter spådde at det i hvert fall ville vare til over påska!
Den første pressekonferansen 12. mars 2020 var dyster og alvorstynget. Norge skulle stenge i to uker. I to lange uker. Det virket helt uvirkelig.
Jeg har en god venn som postet en tweet lørdag 13. mars 2020 som fikk meg til å smile. I ettertid har jeg da også skjønt at den er enda morsommere når vi vet hvordan det gikk, og jeg anser den nesten som et historisk dokument å regne på vår uvitenhet og det glimtet av håp vi hadde om at «to uker stengt Norge» skulle ta knekken på denne pandemien.
«Dag 1: 5 timer inn i koronastengte barnehager: Ungene sto opp 05:00. Eldste klikket i vinkel for at det ikke var lyst nok ute, og det var min feil. Minsten tok av seg bleien og bæsjet på gulvet. Eldste så ikke bæsjen og tråkket på bæsjen. Bare 13 dager igjen.»
I 2020 jobbet jeg i kulturbransjen hvor jeg rundt månedsskiftet januar/februar hadde ansvar for å passe på 14 kinesiske journalister som hadde kommet til Nord-Norge for å dekke vår musikkfestival. På dette tidspunktet var Covid-19 så underkommunisert i norske medier, at nærmest ingen tenkte at dette kunne bli et problem utenfor Asia. Jeg husker veldig godt at jeg hadde skreddersydd en timeplan for dem, og ble helt paff og nærmest fornærma når de plutselig pakket sammen to dager før de egentlig skulle reise.
«Vi må dra nå. Vi har hørt at Hong Kong Airport kanskje stenger i morgen tidlig. Drar vi ikke nå vil vi ikke kunne komme hjem på veldig lang tid», fortalte reiselederen meg. Desperasjonen og redselen i øynene hennes satt en støkk i meg. Jeg gikk i mange dager og tenkte på de 14 som hastet til flyplassen for å komme seg hjem. Jeg kjente en slags frykt for hva dette faktisk var. Var det nå så farlig med en ny type forkjølelse? Vi hadde jo vært gjennom både fugle- og svineinfluensa uten at vi merket det nevneverdig her til lands.
«Dokker e fucked i Tromsø», sa brormin på telefon. Dette var allerede tidlig i januar 2020. Han hadde pratet med en i kollektivet som var vinimportør. Han hadde fortalt at Covid-19 først kom til å treffe Nord-Italia, så Norge, nærmere bestemt Tromsø. Hvordan i all verden kunne han vite dette? Joda. Kineserne reiser til to destinasjoner i vinterhalvåret. Italia og Nord-Norge. Han fikk helt rett. Østerrike, Tyskland og Italia ble først rammet – så kom Tromsø som første smittetilfelle i Norge.
I dag er landets aviser proppfulle av tilbakeblikk og reportasjer om hvordan vi har håndtert, opplevd, taklet og hvordan vi igjen skal bli normale igjen etter pandemien. Jeg kjenner flere som ble alvorlig syke, og enkelte som fortsatt ikke er tilbake 100% etter at de fikk påvist smitten for over et halvt år siden. Jeg opplevde også å miste en venn som gikk bort nå i høst etter påvist Covid-test. Det har vært blytungt for alle, enten det er snakk om økonomiske tap, livsverk som har gått til grunne, mental helse eller det å miste noen. Jeg fikk nylig snakket med en gammel kollega som under den verste lockdownen måtte ta farvel med sin avdøde mor utendørs. De kunne ikke samles inne i kirka, og det var så få som kunne samles at de nesten ikke klarte å stille nok folk til å bære kista. De hjerteskjærende skildringene vi sitter igjen med er brutale, og det er dette vi minnes sterkest etter pandemiens tid.
Men nå (bank i bordet) er vi ferdige. Og derfor tyr jeg til det jeg alltid gjør når ting er mørkt, nemlig humor. Som Monty Python sang på slutten av spillefilmen Life of Brian «Always Look on the Bright Side of Life”. For hvis vi mister humoren kan vi like gjerne bare gi opp – uansett hvor mørk morgendagen ser ut til virke med det som nå skjer i Ukraina.
Så her har dere listen over ti ting vi lærte under pandemien som vi bare hadde godt av.
10. Vi lærte oss å bruke teknologi
Hvem kan med hånda på hjertet si at de var gode på digitale møter før Covid? Den som ikke nå er ekspert på å koble opp møter på en ekstern skjerm, huske å «mute» seg selv, følge med og ikke møte opp i trusa foran kamera, kan bare logge seg av og legge seg igjen. Til og med min gamle tante på snart 80 år har blitt betydelig bedre på FaceTime, hvor vi ikke lenger bare ser toppen av håret hennes, men faktisk hele ansiktet. Her om dagen sa jeg «du må tilte kameraet», så bare flippet hun mobilen 90 grader uten videre spørsmål! Dette er hun gamle som sitter alene på en øde øy i Nord-Norge og for to år siden ikke visste hva WiFi engang var.
9. Vi ble mer kildekritiske
Dette kan vi faktisk takke Kari Jaquesson og Charter-Svein for. Mengden misinformasjon og konspirasjonsteoretikere, eller såkalte «antivaxere», florerte i sosiale medier. En del hørte på dem, men jeg velger å tro at folk flest hørte på helsemyndighetene. I tillegg satte daværende helse- og omsorgsminister Bent Høie norgesrekord i antall pressekonferanser for en minister i Norge! På et punkt var han med på 42 pressekonferanser på under tre måneder! Jeg snakket nylig med en som jobbet tett på Høie som fortalte at totaltallet landet på over 200 pressekonferanser for Høie. Imponerende.
8. Vi så på at folk ble sinte
Det er ingenting som er så morsomt som folk som blir sinte. Jeg har egentlig en leveregel om at jeg skal le og vitse mest om meg selv, og ikke på bekostning av andre. Men folk som blei forbanna og sto frem på TV fordi de ikke fikk reise på hytta si eller ble ildrød fordi polet stengte, det er morsomt. Her er halve Norge, spesielt barn, livredde for å bli smitta – og folk døde. Men neida, hvis ikke familien fikk reise på hytta med en bag in box – da!
7. Vi slapp å være sammen med folk
I 2022 blir vi livredde når noen ringer på døra uanmeldt. Hvilke psykopater er det som gjør dette? Vi sender da vel melding for å sjekke om det passer, og om noen er hjemme før vi møter opp på en annens dør og ringer på! Nedstengningen i Norge var en luksus for de som ikke er så alt for glade i å omgås folk. Det ble større plass på kjøpesentrene, folk passerte andre i sirkel på butikken, og køene gikk usedvanlig raskt unna på Vinmonopolet. Det eneste problemet var at man var innestengt med sin egen familie... I nord var det i tillegg en ordfører som innførte «søringkarantene» slik at vi slapp å møte resten av landet. Fytti som vi kosa oss!
6. Vi klarte absolutt ikke å lære oss definisjonen av ordet «kohort»
Noe av det mest tåpelige under pandemien var når en gruppe mennesker, som ikke tilhørte samme husstand, påsto at de var en kohort. Småfulle rødvinstanter på byen som bedyrer til dørvakten «neisjda, det går bra! Vi er kohort, schønne duuu!», fikk meg på et punkt til å riste av irritasjon. Ifølge Helsedirektoratet er nemlig en kohort en gruppe mennesker som jevnlig omgås UTEN å være i kontakt med andre kohorter. Altså enkelt oversatt for de aller fleste; dem du deler vegger og tak med. Men under pandemien ble kohortbegrepet slengt rundt som den enkleste unnskyldningen for å kunne omgås med noen du hadde vært sammen med i over ti minutter ute på byen. «Neida, ho der e brormin, schønne duuuu. E ho ikke fin nok førr dæ?».
5. Vi ble verdensmestere i å skulke
Enten det var skole, jobb, trening eller familiemiddag. Du trengte bare å dra «jeg er litt redd for smitte», «jeg har litt sår hals» eller i verste fall «jeg har covid» for å slippe unna. I tillegg hadde vi på bare to uker rukket å bli historiens lateste folkeslag med all den enkle underholdningen vi har inne i huset, enten det var brettspill eller TV under den første lockdownen. Det var veldig enkelt å bare benytte seg av de nevnte unnskyldningene for å heller se siste sesong av The Crown. Jeg snakket i høst med en lærer som fortalte meg at en elev hadde vært Covid-syk hele fire ganger på under to måneder. Særlig... Heldigvis ble ungdommen mye flinkere til å vaske henda til en hver tid. Så noe positivt kan man nå si om ungdommen.
4. Vi ble mange flere i landet
Det gikk litt sport i å få barn under Covid. Hjemmekontoret til partneren var aldri langt unna, og mellom intensive møter var det åpenbart enkelt å ta seg en treminutter på soverommet. For antall fødte gikk opp under pandemien. Akkurat som statsminister Erna Solberg etterlyste i sin nyttårstale i 2019 om at vi måtte føde mer i Norge. Tilfeldighet? Finn frem foliehattene deres og spre ordet om at Solberg-regjeringen plantet korona for å få det som hun ville!
3. Vi savner Trump
En som absolutt ikke trenger noen introduksjon er Donald Trump. Tenk at vi ble kvitt han som amerikansk president (for denne gang) under pandemien! Nei, han strøyk ikke med, men han var visst ganske nær med sin ikke-tilstedeværende respekt for det han kalte for «The China Virus». Nå som galskapen ser ut til å ha forlatt Det hvite hus (Trump, ikke korona), så må man nesten innrømme at man savner han. Kanskje var det hans hodeløse taler eller hans fascistiske holdninger som ga oss en slags følelse av at «det kunne faktisk vært verre». Som en slags distraksjon i krisen vi alle sto i. Men husk at han ikke er helt borte. I disse dager har han lansert sin egen sosiale medier-kanal hvor han kan spy ut galle og vås uten at Twitter og Facebook kan stoppe han. Det siste er at han til og med har fordømt Russlands invasjon av Ukraina! Den så jeg på ingen måte komme. Hans mektige russiske venner hjalp han jo å vinne valget. Vel – vi ser han vel igjen om to år når republikanerne ikke har noe annet valg enn å på nytt velge Trump som sin kandidat. Merk mine ord.
2. Vi beviste nok en gang at vi klarer å bruke opp alle pengene våre
Selv om vi ikke kunne bruke titusener av kroner på ferie eller harryhandel klarte likevel nordmenn å bruke penger. I starten var det doruller, så bestilte vi større TVer for å bli underholdt hjemme med påfølgende abonnement på absolutt alle strømmetjenester. Deretter hamstret vi hjemmetester og helt til slutt passet staten på at strømprisene gikk opp slik at vi ikke nå får råd til å dra utenlands for å bli smittet og rope til en spanjol «no no, si senioreeeeh, me casa is samme kohort som naboen. Su caza cohort! Uno more serveza poor favor?»
1. Vi blir bedre mennesker
Som Arthur Arntzen (eller Oluf, som mange kjenner han som) alltid sa; bak all humor finner man ofte alvor. Og vi skal avslutte med det alvorlige. Jeg håper og tror at vi sammen har blitt bedre mennesker i løpet av pandemien. Evnen vi har til å kunne se tilbake på en tung tid med empati og forståelse gjør oss unik på jorden. Vi er den eneste rasen blant millioner av dyr, insekter, fisk, fugl eller noe annet vesen som kan finne på å føle noe for andre vi ikke kjenner. Den enorme eksponeringen av tall, enkelthistorier og skjebner tar vi inn over oss. Selv om vi gradvis har gjenåpnet landet, vært på byen, sett en konsert eller hatt et stort familieselskap opptil flere ganger – er ikke dette tiden å ta det med ro og leve som normalt. Det er nå vi må se på konsekvensene av at unge friske mennesker, som skulle vært russ, skulle gått folkehøgskole, fått venner på universitetet eller funnet kjærligheten har sittet inne på et rom i to år bare med sine egne tanker.
Neste sommer finnes ikke når du er ung.
Ta selv en spasertur ned minnebanken din og tenk på hvordan din ungdomstid formet deg som menneske – og erstatt den med at du heller måtte sitte på et rom i to år og bli kjent med klassekameratene dine via Teams.
Det er nå vi må treffe og oppsøke folk for å spørre hvordan det går, og om vedkommende kunne tenke seg å enten prate om det, eller være sammen med deg. Sammen skal vi tilbake til normalen, men dessverre tror jeg det vil ta minst to nye år før vi kan begynne å nærme oss det vi i 2019 kjente som «normalt». Vær snill med hverandre. Vis hensyn. Og vær et bedre menneske.
To år med pandemi på sykehuset: - Det mest ekstreme vi har vært med på
Sto seg gjennom ilddåpen da pandemien stengte landet like etter at bedriften etablerte seg
Nylig var alle de ansatte tilbake på jobb etter to svært krevende år for familiebedriften: – Vi er de første som ble rammet og de siste som blir friske