Hva skal vi stakkars foreldre gjøre med ungdommen?

«Skal ikke dere komme dere ut? Hva med å sitte langs veien å notere ned registreringsskilt på bilene som kjører forbi. Det gjorde jeg når jeg var ung». Sitatet er hentet fra min far, som var lei av at jeg og brormin satt inne og spilte Nintendo på midten av 90-tallet. Forslaget var bare ett av mange utrolig dølle aktiviteter han pleide å foreslå. Kaste på stikka, fange tangsprell eller plukke stein var ikke akkurat attraktivt da jeg var ung.

Da jeg var ung spilte vi ikke TV-spill online sammen med vennene våre. Vi spilte «fysisk» til stedet i samme stue med flere kontrollere, hvor skulderbølling og drittslenging var obligatorisk. Dette mente foreldrene våre ikke var særlig sosialt. Tenk litt på det når foreldrene dine i dag ikke skjønner at det er sosialt å spille med kompiser over nettet.

En fersk undersøkelse viser at fire av ti norske barn lekte og oppholdt seg mindre ute under pandemien. Seks av ti barn brukte mer tid på skjerm. Det er Norsk institutt for naturforskning (Nina) som har laget denne rapporten, som de beskriver som drastisk.

– Det er viktig å følge opp disse urovekkende funnene for å finne ut om dette er en varig trend, sier daglig leder Morten Dåsnes i Friluftsrådenes Landsforbund, som har bestilt rapporten. Forbundet har fått i oppdrag fra Klima- og miljødepartementet om å se nærmere på barn og unges fritidsaktiviteter.

Det er klart dette er urovekkende. Men det handler i stor grad om voksnes forståelse for hvor det gode tilbudet befinner seg. Og det er en kjent sak at vi brukte mer skjerm under pandemien. Både vi og de unge fikk en skole- og arbeidshverdag som var heldigital.

Da jeg var ung hadde vi nesten ikke internett. I dag er 5G og fiber nærmest en folkerett, hvor du kan strømme tre Premier League-kamper i 4K samtidig, uten at det påvirker livstilsprogrammet «Say yes to the dress», som castes til TVen i den andre stua.

Da jeg var ung fikk vi lov til å være maks én time på internett hver dag. Da måtte vi koble opp modemet hjemmet, som lager et øredøvende leven hver gang du skulle få tilgang til en og annen megabit i sekundet. Bare det å laste inn vg.no tok opp mot tre minutter. Skulle du laste inn et bilde av en fotballspiller, du ønsket å skrive ut og henge på veggen, måtte du sette av en halvtime til prosessen. Utover i ungdomsskolen var det selvsagt jenter man ville prate med på MSN. Et chatteprogram vi kan sammenligne med dagens Messenger. Det å klare å treffe den ene timen akkurat den jenta du ville ha oppmerksomhet fra var ikke akkurat enkelt. Da var det bare å vente på bedre fiskelykke neste dag.

Da jeg var ung ble vi nærmest kasta ut i snøhaugene med instruksjonene om å finne på noe. Det var altså fantasien som ble fasiten på hva vi skulle finne på den dagen. I dag er egentlig ikke situasjonen veldig annerledes. Men jeg vet at aktivitetstilbudet er dårligere for dagens kids på grunn av at alle sitter inne. Da snakker jeg egentlig om minimale forskjeller som går på at alt er samlet på ett sted – nemlig på én skjerm.

Da jeg var ung gikk vi på kino – i dag strømmer ungdommen film fra mobilen.

Da jeg var ung dro vi på ungdomsklubben for å møte folk – i dag treffes ungdommen online

Da jeg var ung så vi «Friends» på lineærTV etter skoletid – i dag ser ungdommen sin favorittserie online, hvor det til og med finnes en funksjon som gjør at du kan se ting samtidig selv om du befinner deg i forskjellige husstander.

Da jeg var ung sendte vi SMS til jentene – i dag sender ungdommen snap-bilder til hverandre.

Ungdommen nå til dags oppfører seg som om de er i et konstant avstandsforhold med alle de kjenner.

For at ungdommen skal bli bedre på å være ute, eller finne seg ikke-skjerm-aktiviteter må vi faktisk tilrettelegge for dette. Dette er en jobb som ikke kan nærme seg å beskrives som å finne opp kruttet på nytt. For hvordan kan vi voksne konkurrere mot det massive digitale tilbudet vi selv benytter oss av daglig? Vi sitter selv i nettmøter over Teams, vi sitter klistret til padden for å lese nyheter ved frokostbordet og vi strømmer alt av serier, film og sport via en mobil eller en digital boks. Hvis kinoene sliter alvorlig i kampen mot dagens strømmetilbud, hvordan skal vi stakkars foreldrene diktere hva ungene skal finne på? Uansett hvordan du ser på det blir du nok oppfattet som en hykler av din tenåring, som har lært seg det ordet på nettet.

I helga skrev Adresseavisen om forsker Vegar Rangul som er bekymret over ungdommens fravær av fysisk aktivitet. «Foreldre må skjønne at barn ikke er født med ski på beina. De må introduseres for aktivitet». Jeg mener vi ikke må prøve å bekjempe det eksisterende onlinetilbudet vi voksne aldri vil kunne forstå. «The Times are A-Changing», skrev Bob Dylan allerede i 1964. Og endringen blant de unge skjer raskere enn vi noen gang har mulighet til å følge med på. Så får heller vi voksne bli bedre på å prøve å forstå hva som er viktig. Og la de som er ung være ung.

Så kan vi følge Ranguls råd på veien om å tilrettelegge for minimum en times fysisk aktivitet sammen som familie, og vise at det er kult og hipt å spille fotball, stå på ski og jogge tur uansett vær. For uansett hvor døll og teit du er som far eller mor, så tar kidsa etter deg. Det kan jeg skrive under på når jeg nå har en uvane med at jeg legger merke til registreringsskilt.