Dette budskapet var sprayet på en vegg i Midtbyen i Trondheim i 1980-årene. Foto: Tor Ole Ree

I første halvdel av 1980-årene gikk jeg ofte gatelangs i Trondheim og jaktet på fotomotiv. På veggene på Bakklandet og i Midtbyen var det sprayet graffiti. Ytringene hadde utspring fra det anarkistiske miljøet rundt UFFA (Ungdom for fri aktivitet).

Russeran kjæm! stod det på en vegg i Krambodgata. Dette var i en tid da det igjen var blitt noe anspent mellom øst og vest. Med akkurat dette postulatet var like mye ment som en sarkastisk kommentar, slik jeg leste det.

Han slipper i det minste at hjemmet er bombet, men gutten i byen Irkutsk må daglig hente og pumpe opp vann utendørs. Foto: Tor Ole Ree

I dag får graffitien en dyster klangbunn med krigen i Ukraina som bakteppe. Nå er det riktignok ukrainerne som kommer til Norge for tiden, og de søker fred og trygghet. Men også russere har flyktet i tusentall fra Russland og regimet som strammer til og truer egen befolkning med fengsel om de ikke holder kjeft.

Tilbake til 1985-86 huskes filmen «Orions belte» som var bygget på en roman av Jon Michelet. Tre norske eventyrere oppdager en russisk lyttestasjon på Svalbard og må flykte for livet. Filmen gjorde meg nysgjerrig på den spesielle sameksistensen i nord.

Mine første møter med våre naboer i øst skjedde på Svalbard, det arktiske øysamfunnet som altså også huser russiske bosetninger. «Miru- mir» - Fred til verden - var det skrevet i hvitt i fjellsiden ovenfor Pyramiden. Det var et gammelt slagord som første gang ble brukt i sovjetisk presse i 1951.

Høsten 1989 var Pyramiden ennå en sovjetisk bosetning. Foto: Tor Ole Ree

I 1989 var vi inn i tiden med Gorbatsjovs perestrojka. Svære veggplakater med Lenin ble plukket ned i de sovjetiske bosetningene. I mitt eget bryllup i Pyramiden var det like mange ukrainere som russere og nordmenn.

Lenin var sterkt tilstedeværende i Pyramiden helt fram til sommeren 1990. Foto: Tor Ole Ree

I disse glasnost-årene blomstret forholdene mellom nordmenn, ukrainere og russere. Det var forresten en gammel tradisjon også i den kalde krigens dager å ha årlige kultur- og idrettsutvekslinger. Utover 90-årene nådde disse utvekslingene nye høyder. Svalbard Turn, idrettslaget i Longyearbyen, inviterte i 1992 med et helg lag fra Barentsburg/Pyramiden til Holmenkollstafetten.

Vi la inn litt og sightseeing i Oslo, og spiste frokost i Stortingets kantine. Etterpå inntok ukrainske og russiske gruvearbeidere plassene til presidentskapet i Stortinget og lot seg avbilde. Det var en åpenhet, en glede og framtidsoptimisme som bare jernteppets fall kunne frambringe.

Gruvearbeidere fra Russland og Ukraina i Stortinget i mai 1992. Foto: Tor Ole Ree

30 år senere er det med fortvilelse jeg ser hvor galt alt bærer av sted. Den meningsløse krigen og ufattelige lidelsene i Ukraina får også konsekvenser i Russland. Det skjer en stalinisering.

Det er forresten ikke bare det siste året Stalin har fått pusset opp sitt ettermæle. I 2017 refererte Aftenposten til en undersøkelse blant 1200 russere. Det ble spurt om de kjente til om det var politisk undertrykkelse i Sovjetunionen i 1930- og 1940-årene. Av ungdommer mellom 18 og 24 år svarte hele 46 prosent at de ikke kjente til dette. Årsaken til svarene ble sagt å være et resultat av en oppvekst i et Putin-kontrollert land.

Det er slutt på tidligere erkjennelser om at om lag 17 millioner mennesker ble sendt til Stalins Gulag-leire. At mellom 1 og 1,5 millioner mennesker aldri kom tilbake står ikke i historiebøkene, heller ikke historiene om tvangskollektivisering og millioner mennesker som sultet i hjel mellom 1930 og 1933. Stalin rehabiliteres. I 2022 er bokstaven krigssymbolet Z blitt omfavnet og synlig i alt fra barnehager til universitet.

Institusjonen Memorial i Moskva ble i fjor stengt. Organisasjonen ble stiftet i 1989 av dissidenter, blant dem fredsprisvinner Andrej Sakharov. Lederen for Memorial i Karelia, Yuri Dmitriev, er kastet i fengsel for de neste 15 år. Det hjalp ikke at han har fått Sakharovs fredspris.

Josef Stalin får igjen skinne slik historien i dag skrives i Russland. Å bli tatt imot med blomster ble sagt også nå skulle skje med russiske soldater i Ukraina. Foto: Skjermdump Twitter

Putin vil ikke har noe oppgjør med fortidens synder. Derimot skal storheten, imperiet dyrkes, slik den blusset opp med Pamjat-bevegelsen som fikk næring da Sovjetunionen kollapset. Ideene har styrket seg siden begynnelsen av 90-tallet. I dagens Russland slippes de mest rabiate meningsbærere løs på tv-skjermen, i talkshow og debattprogram. Hos Vladimir Solovyov i det populære Vecher spares det ikke på forslagene om hva som må gjøres med Ukraina og Vesten.

I det russiske samfunnet oppfordres det til å «rense» landet for forrædere. Skoleelever angir lærere som snakker imot krigen. De som våger å løfte stemmen forfølges. Utenfor døra til leiligheten til Alexey Venediktov, redaktøren av den nå stengte Radio Moskva, ble det nylig lagt et grisehode. På døra var det klistret beskjeden «Judensau». Det finnes nemlig to typer jøder i dette forvrengte verdensbilde, de liberale som utgjør en trussel. Som professor i filosofi, Jason Stanley, ved Yale University skriver i en kronikk i The Guardian: I Putins ideologi er det den ukrainske, demokratiske borgerskap som representerer den virkelige trusselen til Russlands storhet. Tradisjonelt krever dette en dypere de-kolonisering av slike modernister, og spesielt blant jøder.

Det er altså snakk om mer enn demilitarisering og de-nazifisering i Ukraina. Og for å forstå tankegangen om en ny storhetstid for Russland, må vi dykke ned i Alexander Dugins verden.

Historiker, filosof og forfatter Alexander Dugin er blant de som har inspirert Putin til å gå løs på Ukraina. Foto: Wikimedia Commons

Siden Putin kom til makten, har han påvirket den russiske presidenten og partiet Forente Russland. Dugin er forfatter av mer enn 30 bøker, blant disse «Foundations of Geopolitics». Dette er innhold som beskriver en ny verdensorden. Om Ukraina sier Dugin blant annet: «Ukraina, som en uavhengig stat med noen territorielle ambisjoner, utgjør en enorm fare for hele Eurasia, og uten å løse det ukrainske problemet gir det ingen mening å snakke om kontinental geopolitikk.»

Dugin gir meg assosiasjoner til den beryktede Grigorij Rasputin. Han var en myteomspunnet russisk bonde og munk. I årene før og under første verdenskrig fikk han stor innflytelse ved det russiske hoffet. Denne innflytelsen sies å ha bidratt til tsarens og monarkiets undergang.

Det er ikke lett å forstå all politisk utvikling slik det har utviklet seg under Putin. Analyser og kommentarer kommer fra et vidt spekter av eksperter, også fra utflyttede russere. Alt fra tidligere KGB-agenter til kjente sjakkspillere leverer daglig forklaringer på Putin, hans tenkemåte, og om russere og levesett. De fleste synes å være av samme oppfatning: Denne krigen har ingen nasjonale interesser for Russland. Krigen er et påskudd for å tilfredsstille Putins egne ambisjoner.

Olga Misik er blant de unge som de siste årene har våget å heve stemmen mot Putins regime. Hun har vært arrestert flere ganger. Nylig fikk hun døra til sin leilighet nedsprayet med Z og skjellsord. Foto: Skjermdump Twitter/RadioFreeEurope

Ulrik Fredrik Malt er professor emeritus i psykiatri og psykosomatisk medisin ved UiO. Han har i en kronikk i Aftenposten 30. mars omtalt Putins adferdstrekk som den diabolske triade. Han oppsummerer: «Å tro at en person med diabolske kjennetegn til slutt vil være rasjonell. Innse at han har tapt og oppføre seg som en klok, velutdannet diplomat, er dessverre en utopi.»

Jeg har vært mye i Russland, som en naturlig følge av å ha ektefelle fra Moskvaregionen. Det blir mye diskusjoner. Vi har kjent på en uro i flere år. Etter Krim-annekteringen i 2014 og drapet på opposisjonspolitiker Boris Nemtsov i 2015 har det gått fra vondt til verre. Opposisjon og kritikere fjernes. Ifølge OVD-info (som overvåker protester og fører oversikt over pågripelser) er over 15.000 personer arrestert i 151 russiske byer siden krigen mot Ukraina startet.

Boris Nemtsov advarte mot det som nå skjer i Ukraina. Foto: Skjermdump Twitter

Siste gang jeg besøkte Russland var på en reise til Sibir vinteren 2020. Møtet med en gutt i 12-årsalderen i Irkutsk gjorde et spesielt inntrykk i all sin enkelthet. Han kom med en trilleanordning og på den stod det et stort meierispann. Gutten stoppet opp ved en brønn og begynte å pumpe opp vann.

– Vi har ikke innlagt vann, fortalte han oppriktig. Det var en av hans oppgaver i familien å hente vann. Han er ikke den eneste som vokser opp i slike forhold. 25 prosent har ikke innlagt vann, ifølge FN-Sambandet. Med andre ord, det er mye annet Russland kunne brukt tid og penger på enn å drive krig.

I byen Irkutsk i Sibir er det mange som ikke har innlagt vann. Foto: Tor Ole Ree

Å beskrive Russland er alt annet enn lett. Et av de mange geniale beskrivelser på Russlands til tider uforståelige tankeverden finnes i forfatteren Nikolaj Gogols «Revisoren». Borgermesteren i fortellingen utbryter på et punkt: «Herfra kan du galoppere i tre år uten å komme til et annet land».

Hest var også et symbol for Vladimir Visotskij kulturlegenden som døde i 42 år i 1980. Hans sanger om medmenneskers skjebne gir gjenklang i et land som har vært hjemsøkt av tyrannisk styre og opprør opp gjennom historien.

Jeg har sett et annet Russland enn det som kriger og de som flokker seg rundt krigsbokstaven Z. Gutten jeg møtte i Irkutsk kan om noen år blir sendt inn i nye meningsløse kriger av Putins blodig regime som bruker Russlands unge menn som kanonføde. Jeg håper gutten med meierispannet ikke blir hjernevasket til å tro på at dagens krig er heltemodig. Jeg frykter det verste.

Det smerter å se hvordan at et land med så rike ressurser og kulturhistorie bomber og dreper sine nærmeste naboer. Det er et ubegripelig, blodig mareritt.

Historien gjentar seg. Marc Chagall; Den ukrainske familie.