«Æ så dæ i går på gata. Da byen lå kald og stor. Æ så du va ny i livet, og æ så du va ny i nord.»

De velkjente linjene fra Halvdan Sivertsens «Sommerfuggel i Vinterland» fra 1987 er evig aktuell. Spesielt i disse dager når opp mot femti ukrainske flyktninger kommer med buss til Innherred. Natt til tirsdag rundt klokken 01:00, en klarværsnatt med -1 grad i lufta, opplyst av en måne som er to døgn unna å være full, tar de sine første steg på innherredjord.

«Mora di bær på minna. Om alt det ho har forlatt. Ho veit ikke om ho ser igjen han som de tok ei natt.»

Vi kan på ingen måte forestille oss hvordan det er å være deg som kommer av bussen til oss her i Innherred. Vi aner ikke hva du har vært gjennom, eller hva som fortsatt foregår med din familie eller dine venner og ditt land. Du som kommer til vår region og vårt land har kanskje med deg barn eller er blitt forsørger for noen som ikke kan ta vare på seg selv.

Skildringene fra bussene som forlater Ukraina er begynt å komme inn gjennom media. Den svenske fotballspilleren Viktor Claesson, som var spiller på ukrainske Krasnodar, har fortalt til svenske Aftonbladet hvordan det var å bli evakuert ut av landet sammen med mødre og barn.

- Det ble en reise på syv timer fra Krasnodar langs serpentinerveiene i øsregn i Svartehavet. På bussen var det utenlandske spillerne, ledere, familier, gravide damer og reisesyke barn som spydde, fortalte Claesson til Aftonbladet.

Krig er helvete på jord. Det å flykte fra en krig tror jeg kommer på en god andreplass. Jeg har forsøkt å se for meg hvordan det er å skulle raske med seg det jeg trenger for å overleve i en sekk, få med meg barnet mitt – og det han trenger, for så å forlate huset mitt og ikke se meg tilbake. Det er en situasjon vi som nordmenn aldri egentlig kan se for oss skje. Men nå har det skjedd her i Europa med et folk som til nå har levd tilnærmet like liv som oss.

De som kommer til Innherred og Norge er i hovedsak kvinner og barn. Deres menn og øvrig familie står igjen for å forsvare landet sitt. Gjennom nyhetssendinger og telefon får de sporadiske oppdateringer på hvordan det går med de som er igjen, men informasjonen er begrenset, fra de som må plukke opp våpen og kjempe.

Jeg var selv i Ukraina, bare ett år før Krim-krigen brøt ut, på et journalistoppdrag. Da jeg tok meg en spasertur i en av Donetsks store og frodige parker traff jeg en mann i 50-årene som snakket rimelig godt engelsk, som spurte om jeg kjente historien til statuene som prydet parken. Mellom en del krigshistorie og minnesmonumenter ble jeg også godt kjent med denne karen, som pratet på inn og utpust om hans familie og sin historie.

Vennligheten til den mannen sitter igjen. Hans genuine interesse over hvorfor jeg tok turen dit, og stoltheten og ansvaret han følte om å snakke om sitt land og sin by gjorde inntrykk. Det er akkurat nå. I dag. At vi også må vise den samme omtanken og imøtekommenhet som mannen i Lenin Komsomol Park viste meg.

Hva kan vi gjøre for at barna og mødrene som kommer kan føle seg tilnærmet normal hjemme hos oss? I tirsdagens Innherred kan vi lese om Marte Valstad Tiller fra Verdal som har sluppet alt hjemme for å reise til Polen for å bistå ukrainske flyktninger. Disse hverdagsheltene må hylles, men vi må erkjenne at det er ikke alle som kan gjøre så mye.

Derfor er det viktig å tenke at lite kan også bety mye.

«Æ håpe vi tar imot dæ. Æ håpe du slipp å frys. Æ vet du kan gi oss farge, og latter og liv og lys.» synger Halvdan Sivertsen. Stadig kommer det historier og nyhetsinnslag om hvordan ukrainske barn blir inkludert i idrett og fritidsaktiviteter i vårt land. I NRK kunne vi lese om at 12 år gamle Dmytro Umen møtte opp på baskettrening i Haugesund sammen med jevngamle barn. Det å kunne drive aktivitet og tenke på noe annet var veldig viktig for familien hans.

«… og du ga mæ et smil. Sommerfuggel i vinterland»

Sommerfuglene som kommer fra Ukraina har forståelig nok kanskje ikke mange smil å by på i det de går ut av bussen natt til tirsdag. Men vi kan møte dem med smil, varme og inkludering. Aldri før har oppgaven om inkludering i fritidsaktiviteter vært viktigere. Vi må klare å understreke at akkurat du er velkommen hit. Og at du skal få være med når vi spaserer ned på løkka for å spille fotball neste gang vi samles.

Jeg husker veldig godt at «Sommerfuggel i Vinterland» var en sang vi sang hver eneste uke på barneskolen min. Kanskje er det mitt nostalgiske forhold til låta som gjør at det alltid blir litt fuktig i øyekroken når jeg hører den. Jeg tror dessverre aldri at Sivertsens låt forsvinner og slutter å være aktuell. La den fukten i øyekroken din være en motivasjon til å hjelpe. Og selv om du ikke kan hjelpe, så kan det å bare gi et smil bety alt.