Husker du konsertopplevelsene under UKA i Dødens Dal når Aqua spilte? Når Åge og Sambandet spilte på Pstereo? Suget i magen under premieren på Flåklypa Grand Prix på kino? En av de tre gangene Nils Ole Oftebro var Kongen på Spelet? Eller den aller første konserten din med DumDum Boys?

Jeg husker aller best min aller første Turboneger-konsert i 2007 på Sentrum Scene i Oslo. Vi hadde reist en gjeng fra folkehøgskolen jeg gikk på i Drammen for å se Hank von Helvete putte en rakett i rompa. Vi dro tidlig for å få de beste plassene. Helt fremst skulle vi. Tettpakket med svette kropper som presset på bakfra. Konserten var bokstavelig talt et fyrverkeri, og oversikten over mine beste konsertopplevelser måtte redefineres fra denne datoen.

Da vi ramlet ut i oslomørket en novemberdag i 2007, etter å ha blitt blåst av banen av herlig scandirock bare Turboneger, Gluecifer og svenske Hellacopters kan levere. Da var livet perfekt. Vi hadde alle fem i følget vår favorittlåt vi snakket om resten av kvelden. Vi var unge, nyfrelste og resten av livet foran oss hvor alt vi så av kultur kom til å bli målt opp mot akkurat den følelsen vi hadde da Turboneger forlot scenen. Sammen hadde vi opplevd noe som ble forsterket gjennom vår felles opplevelse og inntrykk, som aldri hadde vært det samme om vi hadde dratt alene.

Nå sitter vi her etter en pandemi som har kastet Kultur-Norge på hodet. I en fersk undersøkelse fra Norstat, gjort for NRK, kan man se at nordmenn oppsøker kulturarrangementer sjeldnere enn tidligere. Hele 52 prosent svarte dette, mens 41 prosent svarer de er tilbake til vant kulturbruk. Fire prosent sier de går på flere kulturarrangementer enn før, mens to prosent ikke vet.

Dette er dramatisk.

Hvis over halvparten av de som brukte å gå jevnlig på kulturopplevelser ikke lenger bruker kultur, er ikke dette bærekraftig.

På åttitallet og utover nittitallet var vi vant med «nærbutikken», hvor vi handlet alt av dagligvarer og generelt det man trengte. Mange hadde faktisk «alt». Enten det var en utvidet bensinstasjon med verksted, drivstoff, varme pølser, melk og dagens middag. Noen av disse, som nå er blitt institusjoner, finnes fortsatt hvis du kjører langt nok ut på bygda, men majoriteten er forsvunnet for 20-30 år siden. Det ble selvsagt mye enklere for familiene å handle på de store kjedene, på enda større kjøpesenter med gratis parkering. Dette er en parallell vi kan dra til kulturen hvor antall abonnement på Netflix og andre strømmetjenester gikk opp når pandemien kom til landet.

For det er jo enklere å la algoritmene bestemme kveldens film i kjellerstua, enn å oppsøke kultur der kulturen faktisk skjer. Det bekrefter denne Norstat-undersøkelsen hvor folk nedprioriterer å betale for kultur. Konsekvensen blir dessverre at kulturtilbudet kommer til å forsvinne. Akkurat som nærbutikken alle var så glade i, men ingen ville skulle forsvinne.

Misforstå meg rett. Kultur kommer aldri til å forsvinne. Vi må bare akseptere at ditt lokale kulturtilbud blir dramatisk komprimert, og at vi må reise for å få de gode opplevelsene. For de store «stygge» aktørene kommer til en storby «nær» deg. Jeg snakker om de som kommer dundrende med 25 semitrailere med en Metallica-konsert på slep gjennom Europa for å spille i Granåsen. Og det er fremtiden, om interessen fortsetter å dale for dagens eksisterende tilbud.

Jeg vet om veldig mange fra både Tromsø, Bodø og Trondheim som skal reise til Stavanger for å oppleve Guns n N’ Roses i Stavanger i 15. juni. Og det er nok mange som reiser både land og strand for å oppleve Justin Bieber i Trondheim i august.

Hvordan skal vi da oppdage vår neste Bieber eller Metallica? De små klubbene som gir de lokale talentene en sjanse, eller et lovende band fra Ålesund som er det neste store? De har ingen steder å spille om de lokale aktørene går under fordi du heller vil se en generisk Netflix-serie, som du selv mener du trenger for å slappe av etter en lang dag.

Hvor skal vi treffe sambygdingen? Hva skal vi snakke om rundt lunsjbordet på jobben? Hvordan skal vi få oppleve ting sammen? En tidligere kollega av meg nevnte dette med hvilken folkehelsemessig gevinst man har av å være sammen, og spesielt det med å oppleve kultur som et fellesskap. Utallige forskningsrapporter har kommet til den samme konklusjonen år etter år om at folk som bruker kulturlivet, og opplever ting sammen med andre, lever lengre.

Vi har nå i to år med pandemi deltatt i felles dugnad om å holde avstand. Nå når samfunnet igjen er åpnet står vi foran en enda større utfordring. Nemlig å gjøre det motsatte.