Solberg-regjeringen innførte en ny metode for å vurdere hvordan skolene bidrar til elevenes læring. Selv om metoden ikke gir noen fasit for tilstanden i skolene i Levanger og Verdal, er det interessant å se hvordan våre kommuner gjør det.

I en lederartikkel forrige uke spurte Innherred om barn og voksne bør forvente mer av skolene på Innherred. Bakgrunnen er at vi har meget god tilgang på kompetente lærere, men vi scorer under middels på en del nasjonale tester. De nasjonale prøvene viser grovt sagt at Levanger er omtrent på landsgjennomsnittet, mens Verdal er under landsgjennomsnittet. Men de nasjonale prøvene er bare én måte å vurdere skolene på, fordi det er mange andre forhold enn selve skolen som påvirker barnas læring.

Forskning viser at barn som kommer fra visse typer hjem gjør det bedre på skolen enn barn som kommer fra andre typer hjem. Enkelt forklart: Barn fra Bærum gjør det jevnt over bedre på skolen enn barn fra Tveita i Oslo, fordi det er flere ressurssterke hjem i Bærum enn på Tveita.

Hva sier tallene?

Derfor ble det under den forrige regjeringen utviklet en ny metode som kalles skolebidrag. Dette er en statistisk modell hvor man legger inn resultat fra nasjonale prøver og eksamensresultater, og som i tillegg benytter informasjon om elevenes familiebakgrunn. Ved å studere skolene slik, kan man statistisk isolere hva som er skolens bidrag til læring. Altså tar man høyde for at barn fra ressurssterke hjem gjør det bedre på tester. Den nye modellen er derfor bedre enn kun å se på de nasjonale prøvene. Det betyr selvsagt ikke at modellen er perfekt, for en perfekt statistisk modell finnes ikke. Men det er likevel interessant å se hva modellen viser.

Hva viser modellen for skolene her på Innherred? Tallene er offentlig tilgjengelig på skolenivå, enklest ved å søke på «skolebidrag» og gå inn på udir.no. Det er ikke noe mål for lokalavisa å rangere skoler mellom hverandre, fordi det lett vil spore av en debatt som bør være konstruktiv. Derfor refererer vi ikke de enkelte skolene her. Men hvis vi ser på tallene for Levanger og Verdal i sum, får vi følgende hovedpoeng:

  • Skolebidrag for Levangers ungdomsskoler er i sum -0,4

  • Skolebidrag for Verdals ungdomsskoler er i sum -1,1

Alle tall som er under null, altså med minustegn foran, viser at skolene gjør det dårligere enn landsgjennomsnittet. Disse tallene er ikke helt oppdaterte, siden tallene er fra før pandemien. Årsaken er alle de avlyste eksamenene på ungdomstrinnet, som gjør at det ikke finnes data på eksamensresultater. Skolebidragene for barneskolen har ikke eksamensdata, og er derfor nyere, nemlig fra skoleåret 2020-2021, og viser:

  • Skolebidrag for Levangers barneskoler (5.-7. trinn) er i sum -0,2

  • Skolebidrag for Verdals barneskoler (5.-7. trinn) er i sum -2,5

Omdiskutert modell

Tallene gir et inntrykk av at det er forbedringspotensiale på skolens bidrag til kunnskap. Men dette er selvsagt ingen fasit. Metoden er også omdiskutert, og tallene må derfor brukes med varsomhet, slik også Utdanningsforbundets leder Christian Floan Aalberg advarte mot i lørdagens avis. Det er også viktig å ha i mente andre viktige indikatorer, slik som tall for mobbing, sosial inkludering og mestring, danning og balansen mellom store og små skoler. Skolen har mange mål å jobbe mot. Men dette betyr ikke at tallene for skolens bidrag er irrelevant.

Selv om det er helt riktig å være kritisk til vettløs bruk av indikatorer, er det likevel ikke slik at indikatorene er verdiløse. De gir et grunnlag for å diskutere skolens innhold. Her på Innherred scorer vi systematisk på snittet eller under, selv om vi har tilgang på kompetanse som mange andre kommuner sliter med. Det bør være et grunnlag for å stille noen spørsmål, og tenke kritisk gjennom om hvordan arbeidet organiseres i skolen.

Verdens viktigste jobb

Lærere har verdens viktigste jobb. Lærerne her på Innherred har dertil god kompetanse, og bør skyve brystet fram i en slik debatt. De bør framelske en lokal debatt om skolens innhold. En debatt om skolens innhold som bør dreie seg om skoleledelse og organisering av skolens arbeid, mer enn den enkelte lærer.  Det er ingen grunn til at lærernes representanter skal føle en slik debatt som en personlig fornærmelse.

Debatten rundt skole her i Levanger og Verdal ser først og fremst ut til å dreie seg om skolestruktur, dernest at så mange unge som mulig bør velge yrkesfag. Hensikten med det siste er å sørge for at lokalt næringsliv får kyndige fagfolk, og det er selvsagt et viktig formål. Men debatt om skolens innhold bør ha et bredere perspektiv enn dette.

Det er kommunene som eier grunnskolen, og kommunene er styrt av kommunestyrene. Det er synd at det knapt er lokalpolitisk debatt om innholdet i skolen. Selv om skolen er styrt av nasjonale rammeplaner, har kommunene et spillerom. Det er bare å se på skolepolitikken i Oslo, som skiller seg kraftig fra andre deler av landet. Oslos skolepolitikk er omdiskutert, men den viser to ting:

Lokalpolitisk handlingsrom

1. Osloskolen har uvanlig gode resultater å vise til i disse omdiskuterte testene. Det er interessant, fordi byen har enorme sosiale skiller mellom øst og vest, og bydeler med svært høy innvandrertetthet.

2. Lokalpolitikken kan spille en rolle i å påvirke grunnskolen

Selv om man kan være kritisk til metoden som benyttes i ulike modeller som prøver å si noe om skolens innhold, bør man ikke kaste babyen ut med badevannet. Modellene kan gi grunnlag for en bedre og mer kunnskapsbasert debatt om grunnskolen. I denne diskusjonen trenger vi lærere som bidrar med innsikter fra klasserommet, slik Simon Malkenes i Osloskolen har gjort. Altså lærere som framelsker debatten om skolen, og møter debatten med brystet skjøvet fram.