Staupshaugen Live ble både en suksess og en fiasko. De 5.500 som var på Åge og Sambandet på fredag forteller utelukkende om en kjempefestival hvor musikk, toaletter, kø i baren og området fungerte optimalt. Det som definitivt ikke ble klaff var lørdagen med Return og Stage Dolls, hvor bare 500 møtte opp.
Sånn er det i festivalbransjen. Det er ikke alltid det er klaff og stang inn.
Derimot er 500 av potensielt 5.500 ikke bare stang ut, men skudd så langt over mål og ned i fjæra at man ikke trenger ballgutter, men frivillige i joller som må ro etter ballen for at showet skal fortsette.
Derfor er det viktig at Staupshaugen Live treffer neste år. Ikke bare én, men begge dagene.
Åge er allerede lansert de tre neste årene, og jeg er ikke i tvil om at den populære nasjonalskatten selger ut sin dag alle tre årene. Men om dette skal bli en bærekraftig todagers festival, må også det øvrige programmet treffe levangsbyggen.
Ellers kan man like gjerne kalle den for «Åge-festivalen». Og det går ikke. For å sette opp infrastrukturen i scene, bar, toaletter, festivalgjerder og alt som må på plass for å holde en konsert i skogen, krever at man putter flere enn bare ett navn på scenen. Og gjerne to dager. Ellers er det ikke lønnsomt.
Derfor er det ikke overraskende at levangsbyggen nå snakker om hvem andre som dukker opp på scenen på Staupshaugen i 2023. Jeg ser at Ole Jørstad selv har fått ønsker om verdensartisten Ed Sheeran, som for øvrig tidligere denne måneden solgte over 50.000 billetter på Ullevi i Gøteborg.
Slike navn er helt urealistiske. Gjennom min jobb som både kulturjournalist, og jobb i festival, har jeg hørt alle ønskene før. Og jeg kan med sikkerhet si at disse ti vil vi aldri få oppleve i Staupshaugen.
Metallica
Astrid S
Foo Fighters
Sigrid
Coldplay
Karpe
a-ha
Harry Styles
Green Day
Alan Walker
Dette er ti navn som bare dumpet ned i hodet mitt nå mens jeg skreiv på tastaturet. Grunnen er at de er alt for store for Staupshaugen, og til daglig spiller de på mye større scener eller stadioner for mange flere tusen enn det er plass til på Staupshaugen.
Ved enkelte anledninger kan man derimot oppleve «mirakler» når man booker. For eksempel når Alice Cooper tilfeldigvis hadde en turné som passet med en festival i Tromsø, eller når Muse endte opp i Dødens Dal under Uka i Trondheim. Ting kan plutselig passe, og ting kan skje. Alt kan skje i bookingbransjen.
Men skulle man være så heldig at for eksempel Green Day skal spille i Trondheim og i Bodø, med en dag ledig mellom. Så er det dermed ikke sagt at det er naturlig for dem å hive seg rundt på en spilling i Levanger. Ikke fordi de ikke har lyst, men fordi scenen er for liten. Da snakker jeg bokstavelig talt for liten med tanke på målene som er på scenen.
Disse nevnte artistene reiser rundt med vanvittige produksjoner, som er terpet på i et halvår i forveien. Altså en tight regi på både lyd, lys og annen visuals. Hvis en artist likevel skulle finne på at han har lyst til å opptre i Levanger, så må tilbudet være så godt at det nesten er uvirkelig.
Det at Åge og Sambandet ble booket til Staupshaugen er i utgangspunktet et lite mirakel for en nyoppstartet festival med Staupshaugens kapasitet. Men samtidig ikke så rart når man kjenner til faktorene som spilte inn:
- Ole Jørstad har som kjent lenge vært venn av Åge.
- Artisten selv tente på idéen om Staupshaugen og ble helfrelst av området, og ønsket å kunne åpne den i Levanger.
- Det at Staupshaugen Live har booket Åge over fire år med fire spillejobber gjør at artisten får stabilitet og et utgangspunkt for fremtidige turnéer, samtidig som det går an for Staupshaugen å forhandle en snillere pris. Dette er ikke unikt for Staupshaugen Live, men det er ikke så ofte offentligheten får høre om det.
- Det passet også inn i Åges turnéplan denne sommeren/høsten
- I tillegg var det også en del år siden Åge og Sambandet hadde spilt i Levanger, og det har vært et sterkt ønske å få han hit av befolkningen.
Sluttsummen av dette gjorde at vi fikk Åge hit, og at han skal spille her igjen. Men vi må kanskje ta inn over oss at det kanskje ikke blir større enn akkurat Åge. I alle fall ikke akkurat nå.
Oppgaven til Staupshaugen Live nå blir derfor meget utfordrende fremover. De har nemlig startet på topp, og hvordan går man frem da for å sikre eierskap hos publikum? For her må det på plass en profil som kan si noe til publikum. Skal dette bare være en «gubberock-festival», hvor gamle ting som Åge, Stage Dolls og Return spiller? Får vi bare Uriah Heep, Waterboys og DeLillos fremover?
Jeg intervjuet en gang en festivalsjef i Tromsø som tidlig i festivalhistorikken hadde dratt frem Mötörhead av hatten. Den gang var det noe av det sykeste noen hadde booket til Tromsø. Han angret som bare det i årene etterpå. Rett og slett fordi folk forventet større og større artister etter drømmebookingen, og i de påfølgende årene sviktet publikum på grunn av «skuffende» programmering. Formelen for å vinne publikum tilbake var å sakte, men sikkert, bygge profil og skape eierskap hos publikum med lokale verdier.
Dette kan gjøres ved å synliggjøre lokale krefter som er i sving, spille på historien til Staupshaugen, lage familiearrangementer på dagtid og få med seg det lokale næringslivet som aktører i salgsbodene. Dette er det som gjør en festival unik - ved å spille på stedet og kreftene som benyttes. Det er god gammeldags historiefortelling som skaper patriotisme og eierskap.
Men eierskap fordrer også at Staupshaugen Live er tydelig på hva vi kan forvente i programmeringen og profilen i bookingen. Blir fredagen «gubberock» og lørdagen «ungdoms-pop»? Blir det «hiphop-lørdag» og «rockefredag»? Blir det bare rock?
Spør dere meg skriker Innherred og gamle Nord-Trøndelag etter en klassisk deilig rockefestival. For det finnes nemlig ikke i denne størrelsen – og den finnes vel heller ikke i Trondheim, så vidt jeg har oversikt over… (arrester meg gjerne her)
Nå skjønner jeg at dere i Levanger liker å feste, og ikke minst liker musikk med litt trøkk i. Så her skal jeg gi dere ti kule band/artister jeg mener det er mulig å få opp på scenen på Staupshaugen. Dette er band som er helt sinnsvakt gode live, enten du har hørt om dem eller ikke. Men jeg understreker at det er å sikte høyt, og at alle stjerner og planeter må være i linje for at man skal komme i havn i løpet av de tre neste årene. Klarer Staupshaugen halvparten er jeg solgt!
PS: Jeg understreker at dette er mine anbefalinger for hva som kan dra folk, og gi publikum en god opplevelse. Dette uten at jeg aner hvilken profil Staupshaugen Live vil gå for fremover. Men jeg går for god rock – bare for eksempelets skyld.
DumDum Boys – selvsagt en favoritt hos de fleste, men de er ikke billige. Det er likevel sannsynlig at vi ser dem på Staupshaugen innen få år.
Bokassa – Trondheimsbandet som var på europaturné med Metallica kan kanskje høres i overkant sint ut for enkelte. Men ikke la det skremme dere. Gutta er en av de snilleste i bransjen fra scenekanten, og leverer alltid et halsbrekkende og heftig show, som nærmest er umulig å mislike. Uansett hvor mange powerballader du har hjemme på 7tommer.
The Hives – Verdens definitivt mest eksplosive liveband har en stor forkjærlighet til Norge, og har dukket opp på tilfeldige festivaler rundt omkring i landet. Svenskene har for eksempel spilt hele tre ganger på en festival i Tromsø, hvor kapasiteten er 5.000. Dette er et band som spiller på de største rockefestivalene i verden. Hvis Nordfjordeid, Tromsø, Bodø og Drammen klarer det, så klarer også Levanger det.
Moillrock – Nei, du har garantert ikke hørt om dette finnmarksbandet. Jeg har heller ikke sett dem live, men jeg blir bombardert av tips om verdens herligste rockeshow fra en humoristisk gjeng, som bare må oppleves før de spiller som headliner på Wembley. I tillegg vet jeg at de også holder show for barn på dagtid.
Erlend Ropstad – Han tar stadig steg til å bli en av landets cooleste rockepersonligheter, med sine flotte tekster og beinharde musikalske uttrykk. Med fullt band kan dette bli en minnerik kveld på Staupshaugen.
Honningbarna – Større energi enn gutta i Honningbarna skal du leite lenge etter. De er godt inne på topp 10-lista mi over de beste konsertene jeg har sett. Et must om du vil dra i gang stemningen, og dra ned snittalderen utpå lørdagen.
Black Debbath – Humorkongene innenfor norsk rock! De spiller ikke bare fletta av deg, men også trimmer bort all øl du måtte finne på å putte i deg, fordi de er så morsomme.
Hellacopters – Spilte i Åre tidligere i år! Rockelegendene fra Sverige er i kategorien skandirock, hvor vi finner blant andre Gluecifer og Turbonegro, men til forskjell rangerer jeg disse et lite knepp over våre landsmenn. Et band som vil snu Staupshaugen på hodet med sin deilige rock.
Senjahopen – Ja. Jeg må selvsagt få plass til verdens triveligste band… Jeg er høyst, høyst, høyst inhabil her, ettersom jeg har laga dokumentarfilm om dem. Men skjit samma… Det friske oslobaserte bandet, med medlemmer fra nord, sprer glede og gode låter rundt seg rett som det er. Jeg må sitere en kilde i den nevnte filmen som sa «Hør Senjahopen og bli glad». PS: De har nettopp sluppet låta «En gammel traktor», som automatisk gjør dem høyaktuell for Innherred!
Violet Road – Ingenting hadde vært mer naturlig enn å dra Violet Road opp i Staupshaugen. Dette er Åge sitt favorittband! Og de har til og med en låt sammen. Når Åge neste gang skal spille på Festningen i Trondheim er det sammen med Violet Road. Men nok om hvor mye Åge digger dem… ALLE som ser dem digger dem! Det er allsang, det er stemning, det er lystig og morsomt! Det er rett og slett bare en megacool og deilig totalopplevelse av en konsert. Det fikk Frøyafestivalen erfare tidligere i sommer, hvor de sjarmerte alle og en hver.
Dette er da min drømmelineup de neste årene på Staupshaugen Live. Og heldigvis er det da ikke opp til meg!
Mens vi venter etterlyser jeg en klarere profil og en tanke om hvordan festivalen skal leve videre. For åpningen satt som bare det - nå må det bygges for at skuta skal flyte!