For nå i helga melder Levanger seg på i listen av norske byer/steder som markerer Pride på den eneste rette og verdige måten man kan markere det. Nemlig med en deilig parade hvor alle som mener kjærlighet og frihet er viktig kan møte opp.
Jeg tenker i mitt simple sinn at dette er noe som potensielt bør skape større oppslutning enn 17. mai-toget tidligere i år. Det er en markering av så å si de samme prinsippene for at vi feirer 17. mai. Bare at denne gangen hyller vi dem som nødvendigvis ennå ikke føler seg fri.
For hvem er vel ikke for kjærlighet? Hvem unner ikke absolutt alle å kunne være seg selv? Og ikke minst det å kunne oppleve frihet?
Dette er tre veldig enkle spørsmål, hvor alle svarene dine bør være «ja».
Ikke et «ja, men…» eller «tja…», men et rungende og samstemt «ja!».
Det samme kan du si til dem som sier «trenger vi egentlig en Pride-parade?».
I løpet av den siste måneden har jeg pratet med veldig mange personer på Innherred. Enten i intervjusetting eller bare vanlig prat for å opprettholde en oversikt over hva som rører seg i samfunnet. Om det er tilfeldig eller ikke vet jeg ikke, men som i resten av landet har jeg i det siste hørt at det foregår unødvendig mye mobbing også her. På Levanger ungdomsskole, på Levanger videregående, på byen, på arbeidsplassen og på kjøpesentrene.
Jeg sier ikke at det er bare der det skjer. Men jeg opplever det som er en tydelig indikator på at det skjer overalt. Det er nok ingen som er overrasket over det? Mobbing er en av Norges mest kjente samfunnsproblemer. Og vi har vel alle vært med på det selv en eller annen gang i livet. Om det er uskyldig baksnakking, en kommentar i en heftig diskusjon eller aktivt for å svekke en part.
Mobbing skjer. Og man må hylle de som setter i gang kampanjer eller driver opplysning rundt dette. Men mobbing vil aldri forsvinne helt. Det er som å tro at Putin vil erkjenne et valgnederlag.
Det som derimot er helt uaktuelt å akseptere er at man skal snakke ned eller fysisk angripe personer som ønsker å være seg selv.
Akkurat det er veldig enkelt å mene. Men hva hjelper det for personene som sitter hjemme og er usikre, når du også «bare» sitter hjemme og tenker dette?
På lørdag har du mulighet til å vise hvor akkurat ditt hjerte ligger når det arrangeres parade i Levanger. Jeg selv tenker å gå i toget for å vise min støtte. Men hvis du omså bare står på et hjørne langs løypa og vinker, kan det bety så utrolig mye for enkelte.
I Tromsø, hvor jeg kommer fra, har vi en stolt tradisjon for Pride. I en årrekke har Arctic Pride vandret gjennom gatene midtvinters for å støtte opp om kjærligheten. Paraden i nord gikk for noen år siden viralt på grunn av at de var verdens nordligste parade. Bildene av lærkledde menn som kjempet seg gjennom en snøstorm gikk sin seiersgang over store deler av verden, og noen år senere ble en av frontmennene kåret til Mr. Leather Norway, som er en årlig kåring i verden. Google det. Det er fryktelig kult!
«Visste du ikke at jeg er homo?», sa en gang en god venn til meg. Dette var personen som etter hvert ble lederen i Arctic Pride i Tromsø. Hvorpå han brøt ut i latter og fastslo at min «Gaydar» herved ikke eksisterte.
«Gaydar» er ifølge den urbanske ordboken på nett «The gift of being able to sense the homosexual vibe». Altså å ha evnen til å skjønne hvem som ikke er heterofil.
Og i 2022 kjenner jeg at jeg er glad for at jeg ikke har en gaydar, og at akkurat det ordet blir mindre og mindre brukt i dagligtalen. For hva har vel du eller jeg med om hvem noen tenner på, eller hva de identifiserer seg som? Hvis min bror eller min sønn forteller meg at de har fått seg en guttekjæreste bør reaksjonen min utelukkende være god. To av de jeg bryr meg mest om i verden har funnet kjærligheten og er lykkelig. Er ikke det nok? Er ikke det fint?
Det å feire kjærligheten bør være det enkleste å ta stilling til i hele verden.
Vi har alle hørt historier om hvordan det er å være homofil i land hvor det rett og slett ikke er lov til å være det. Putin nevner stadig at det ikke finnes homofile i Russland, og i Liverpool er det fortsatt enkelte som hardnakket mener at Freddie Mercury ikke var homofil. Ifølge Amnesty er det fortsatt kriminelt å være homofil i hele 68 land. Hvorpå 10 av dem kan dømme deg til døden om du er homofil.
Jeg kjenner jeg blir matt av slikt. Og mattheten kommer nok av at jeg ikke skjønner at folk ikke klarer å ha aksept for at folk ikke er som dem selv.
Denne helga i Levanger har jeg et ønske. Jeg ønsker at jeg virkelig skal bli stolt av byen min. Den følelsen sikres ved at jeg ser hundrevis av mennesker i sentrum med flest mulig farger på både flagg og klær. For det har ikke vært et bra år for de skeive.
Det er bare underkant av tre måneder siden to personer ble drept, og 23 skadd, etter skytingen i Oslo. Et angrep som var rettet mot det skeive miljøet.
I tillegg ble vi uhyggelig minnet på om at det bare er femti år siden homofili ble avkriminalisert i Norge. Hvor vår statsminister Jonas Gahr Støre i år beklaget at Norge ga uttrykk for at man ikke aksepterte skeiv kjærlighet.
– At norske myndigheter straffeforfulgte og dømte disse menneskene er dypt alvorlig. Det samme er skylden og skammen paragrafen påførte dem. Loven førte til at skeive opplevde grov fordømmelse og diskriminering, sa statsministeren i april tidligere i år.
119 menn ble i perioden 1902 til 1950 dømt for å ha seksuell omgang med en annen mann. 414 nordmenn ble i perioden 1934 til 1969 kastrert, hvor han stat ønsket å «forebygge seksuell tøylesløshet».
Man kan tenke at alt ble bra for femti år siden. Men det var ikke før i 2008 at lesbiske og homofile fikk mulighet til å gifte seg i Norge. Og vi må bare tilbake til år 2000 før Norsk Psykiatrisk Forening fjernet homofili som diagnose.
Min samboer drar ofte frem eksempelet om at vi aldri kommer til å forstå hvordan det er å bli utsatt for rasisme, og at vi menn aldri kommer til å skjønne hvordan det er å være alene jente på vei hjem fra byen.
Jeg tror heller ikke vi «straighte» noen gang kan forestille oss hvordan det er:
Å sitte på tenåringsrommet og være redd for å kunne være seg selv.
Å fortelle bestevennen din at du synes han eller hun er pen.
Å kunne kle deg akkurat som du selv vil.
Å bli skutt etter på et utested i Oslo fordi noen er uenig i din seksuelle legning.
Å ikke være redd for å bli utsatt for vold fordi du er glad i noen.
Å bli kastet styggord etter deg på skolen eller på gata.
Å ikke kunne leve akkurat det livet du ønsker å leve.
Å ikke våge å si til familien din at du er skeiv.
Å ikke kunne reise for å oppleve fotball-VM i et land som Qatar, fordi der praktiserer de ti års fengsel for de som blir dømt for homofili.
Å føle seg fri og kjenne på kjærlighet.
Å bli akseptert for den du er.