Jeg måtte bare skrive litt om Anastasia Yalanskaya, ei ung kvinne i Ukraina som hadde livet foran seg. Som frivillig hjalp hun både to- og firbeinte. Hun greide ikke å se andre lide. Men, hun stod i veien for en leder med drømmer om et stort imperium.

Før jeg forteller litt mer om hennes historie, går jeg noen måneder tilbake i tid.

Tor Ole Ree er journalist i Innherred.

Et legendarisk maleri

«Zaporog-kosakker skriver brev til den tyrkiske sultan». Jeg er i Petit Palais i Paris og står foran det fargerike, store maleriet. Det er begynnelsen av oktober 2021. Verden er ennå i en pandemi, men med håp om at den går mot slutten. At en stor krig på europeisk jord er i emning, er det bare noen i Ukraina som ser kan komme. De registrerer enn vedvarende fortelling på russisk side som underminerer den ukrainske nasjon.

Maleriet henger til vanlig i Det russiske museum i St. Petersburg. Det er til utlån, som en del av en større utstilling av den russiske maleren Ilya Répin.

De uregjerlige kosakkene skriver et svar etter å ha fått et ultimatum. De svarer sultaten med hån. Maleri av Ilya Répin.

Maleriet har motiv fra en legendarisk historie i 1672, en tid med uro og krig på de pontisk-kaspiske stepper. Ukrainske kosakker er tilbudt et ultimatum fra det osmanske riket, den største makten på den tiden. På bildet ser vi kosakkene som skriver svaret til sultanen. Det er kosakklederen Ivan Sirko, med pipe i munn, som dikterer. Svaret er en eneste lang tirade med hån, grove skjellsord og fornærmelser av sultanen.

Troppen til sultanen Mehmed IV, som i etterkant ble sendt for å beseire dem, ble knust.

Ved siden av dette kraftfulle maleriet henger et portrett av Lev Tolstoj, forfatteren av «Krig og fred». En av hans mer kjente sitater går slik: «Det finnes ingen storhet der det ikke finnes noen enkelhet, godhet og sannhet».

Lev Tolstoj mente at det å være en kristen krevde at han måtte være en pasifist. Konsekvensene av denne pasifismen, og den tilsynelatende uunngåelige krigføring til regjeringer, gjorde ham til en filosofisk anarkist. Maleri av Ilya Répin.

Følelsenes kraft

Kultur er kraft, kultur er følelser. - I Ukraina-krigen er det flere ting Putin har undervurdert, også følelsenes kraft, tvitres det.

Jeg flommes over at grufulle bilder og videoer på Twitter og Instagram. Innimellom gir kultur og sang små glimt av håp. Som når lille Amelia synger «Let it go» fra et bomberom i Kyiv. Videoen går viralt. Hun vinner et øyeblikk over hele den russiske arme.

Ameila har fra et bomberom rørt en hel verden med sin sang. Skjermdump Youtube

Jeg går gjennom nye dager med ødeleggende krig.

Rapperen Ivan Timofeevich Dryomin med artistnavnet Face flykter fra Russland. På Instagram, der han har 1, 8 millioner følgere, tar han et oppgjør med Putin-regimet og russerne som har løftet den enevedlige presidenten fram. - Min oldefar deltok i krigen og var med helt til Berlin. Han mottok Suvorov-ordenen. Hvis han hadde visst at Russland etter 75 år skulle lage sitt eget hakekors og betrakte seg som Europas befriere - og at Russland skulle angripe et broderland som er 28,5 ganger mindre enn vårt territorium - da sverger jeg på at han heller ville skutt seg selv.

Rapperen Face har flyktet fra Russland. Foto: Skjermdump Instagram

Artisten beklager på vegne av folket og den russiske regjering for lidelsene Russland har påført Ukraina og sier: – Ekte ondskap har aldri mot til å innrømme det, heller ikke overfor seg selv.

Revisoren og Chopin

Det er tunge dager. Folk er på flukt, folk drepes, det bombes i Europa.

Den russiske utenriksminister Sergei Lavrov viser sitt sanne ansikt og snakker om vestlig propaganda. Han har greid å framstå som en saktmodig, klok bestefar i mange år. Det kommenteres: Han passer som hånd i hanske inn blant de løgnaktige karakterene i Nikolaj Gogols «Revisoren».

På Youtube ser jeg en video. Irina Maniukina filmes av sin datter når hun kommer inn i leiligheten sin i Bila Tserkva, 80 kilometer fra Kyiv. Det har vært et bomberaid natta før, mye er knust og ødelagt i rommene. Som et mirakel står pianoet uskadet. Hun setter seg ned, løfter av duken som har beskyttet pianoet. Uten å si et ord begynner hun å spille et stykke av Chopin. En siste hellig sørgestund før flukten til Lviv.

Jeg finner mer i vår sammenvevde verden - denne gangen et musikalsk samarbeid som har oppstått som følge av krigen.

Krigen førte dem sammen. The Kifness fra Sør-Afrika og Andriy Khlyvniuk fra Ukraina. Foto: Skjermdump fra Twitter

Foran en av Kyivs himmelropende kirkespir synger Andriy Khlyvniuk med gevær på rygg en patriotisk, ukrainsk folkesang. Han er kommet tilbake fra en turne i USA med gruppa Boombox. Andriy vil forsvare hjemlandet sitt. Foruten kuler, bruker han sangens nakne kraft. Sangen fanges opp av den mer kjente musikeren The Kifness i Sør-Afrika. Han remikser den sjelelige «Chervona Kalyna», og videoen går viralt.

Den nye tsar

Jeg tenker tilbake til min første tur til Russland og Moskva, høsten 1991. Noen uker før, den 24. august 1991 ble det i Kyiv fattet et historisk vedtak: Republikken Ukraina ble erklært som en uavhengig, demokratisk stat. Jeg husker spesielt en kveld vi nygifte dro på en sosial samling med journalister i 30-årsalderen. Det var nye tider og vi diskuterte framtiden. Det kommunistiske var kastet vekk, Boris Jeltsin styrte, hva nå? Mannen til Ludmila skilte seg ut. Leonid sa noe han mente var svaret på framtiden: «Gud, Russia og Tsar». Han jobbet i ei avis som støttet monarkiet og det han sa skulle bli «tsarens hjemkomst».

31 år senere er det med gru jeg ser hva slags «tsar» Russland har fått. - Hvordan forklare denne trangen etter fortidens imperium? Et av svarene jeg får er at russerne er oppflasket med nasjonens, imperiets storhet. Dette har Putin utnyttet til fulle og med katastrofale følger. Det er en alt-ødeleggende invasjon av nabolandet, selve broderfolket.

Søndag 13. mars 2022: I Kristus Frelser-katedralen i Moskva: Under en seremoni har Patriark Kirill en gave til Viktor Zolotov, lederen for nasjonalgarden og Putins tidligere livvakt. «Guds mor-ikon» er malt av Georgij Augustow (1900 -1933).

Patriark Kirill bruker kirkens rom for å oppmuntre lederen av nasjonalgarden til videre krigsinnsats. Foto: Skjermdump fra Youtube

Zolotov takker og sier at det århundre gamle ikonet vil gjøre det mulig for Russlands hær å rykke videre inn på ukrainsk territorium. «Ikke alt går så fort som vi ønsker, men dette ikonet vil beskytte den russiske hæren og fremskynde seieren vår.»

Jamalas flukt

Eurovision-vinner opplever i livet det hun sang om i 2016. Foto: Skjermdump

«Når fremmede kommer - de kommer til ditt hus - de dreper alle og sier vi er ikke skyldig - ikke skyldig». Krimtartar Jamala var vinner av Eurovison song contest i 2016 med sangen «1944». Susana Alimivna Jamaladinova har nå flyktet fra Ukraina. Som sin bestemor er hun nå tvunget til å forlate landet med sine barn, Hennes mann og far er igjen i Kyiv for å kjempe mot den russiske invasjonen.

– Alle kan nå se profetien i sangen «1944». Dessverre gikk spådommen i oppfyllelse.

Jamala anklager sine kjente og slektninger i Russland som tier, eller som snakker som zombier.

– Folk kan ikke stille seg utenfor politikken. Dette gjelder alle. Dette handler om å bevare hele landet, hele nasjonen og hele kulturen. For øyeblikket kan en ikke forholde nøytral, sier hun til flere mediehus fra sitt exil i Istanbul.

De beste

De mange tragediene og alt som følger i krigens kjølvann er ikke til å bære eller forstå. Først når vi kommer ned på enkeltmenneskets skjebne kan vi kjenne dypere på sorgen. Jeg tenker; det kunne vært meg, det kunne vært deg.

Anastasia Yalanskaya ble drept sammen med to andre frivillige etter å ha sørget for å bringe mat til et hundesenter. Foto: Skjermdump Twitter

Flotte, hjertegode Anastasia Yalanskaya er en av de tusener som Putin og hans medskyldig har tatt livet av. Bilen hun satt i ble skutt på med tunge våpen fra invasjonshæren 3. mars. Som frivilligarbeider hadde 26-åringen like før skuddsalvene levert mat til et krisesenter for hunder.

– Hun var et av de beste menneskene jeg har kjent, sier vennen Jevhen.

I denne dystre vintervåren ber sola oss løfte blikket og trekke pusten. En klok stemme visker: – Kultur er summen av alt det vi bryr oss om, og som gir oss lyst og krefter til å leve og skape. I en slik verden er det ikke plass for diktatorer.

Ilya Répin står også bak maleriet «Ivan den grusomme og hans sønn Ivan, 16. november 1581». Motivet viser øyeblikket tsaren innser at han i et raserianfall har drept sin sønn. Répin ble født i byen Tsjuhujiv nær Kharkiv.