E6 i Trøndelag er et eneste stort anleggsområde. Finnes det flere mulige skredbomber langs veien?
En snarrådig drosjesjåfør med en passasjer i bilen ga full gass og unngikk raset med et nødskrik. En anleggsarbeider i gravemaskin ble med over ti meter i raset. En pickup med en annen arbeider ble fullstendig begravd av jordmassene. Heldigvis ble ingen alvorlig skadet.
Hvis du står ved skredkanten er det lett å forestille seg at jordskredet ved tunnelutløpet i Hommelvik kunne fått fatale konsekvenser, både for anleggsarbeiderne og for intetanende trafikanter på Trøndelags mest trafikkerte vei. Hva om det ikke var en drosje med klampen i bånn som kjørte inn i raset, men en flybuss full av passasjerer?
Det er for tidlig å fastslå hva som utløste skredet. Men at det kan ha en sammenheng med veiarbeidet som pågår på E6 bør i alle fall være en nærliggende teori.
Jeg er verken geolog eller ingeniør, men når jeg ser på skredområdet tillater jeg meg likevel å stille spørsmålet: Hvordan i all verden kunne dette skje? Kombinasjonen bratt skråning, vann og store mengder jord og leire er risikabelt. Lokalkjente i området er i alle fall ikke overrasket over at det raste. Det er godt kjent at grunnforholdene på stedet er kompliserte. Det var store utfordringer med vann og løsmasser allerede da det første tunnelløpet gjennom fjellet ble bygget i 1990, forteller de.
Så hvorfor tenkte man at det var greit å starte gravearbeid mens trafikken gikk som vanlig på veien rett nedenunder? En mye brukt tursti til Storfossen i Homla gikk også gjennom rasområdet. I dag er deler av stien helt borte. At denne var åpen for alminnelig ferdsel da raset gikk, gir også grunn til å stille spørsmål om sikkerhetsvurderingene.
Skredet i Hommelvik må granskes, og det må skje fort. Lange strekninger av E6 gjennom Trøndelag er under opprusting. Som i Hommelvik går trafikken gjerne rett ved eller gjennom anleggsområdene. Vi må forsikre oss om det er trygt å kjøre gjennom landsdelen vår nå.
Å stenge sterkt trafikkerte veier i anleggsperioder er en ulempe for dem som bruker veiene. Det påfører samfunnet økonomiske kostnader. Slike hensyn kan likevel ikke gå på sikkerheten løs. Liv og helse må alltid gå foran.
I 2013 kollapset en bru under bygging på Leangen i Trondheim. To mennesker omkom, deriblant en ung kvinnelig bilist som uforvarende passerte under brua. Etter ulykken ble det innført nasjonalt forbud mot trafikk når bruer skal støpes.
De samfunnsøkonomiske kostnadene ved å stenge en vei stiger proporsjonalt med størrelsen på trafikken. Hommelvik-granskningen må gi svar på om vurderingen av risiko kan bli påvirket av dette.
Norsk veisektor har blitt stadig mer fragmentert. I Hommelvik er det Statens vegvesen som eier den eksisterende veien, Nye veier som er byggherre for den nye og Acconia som er hovedentreprenør. I tillegg arbeider en lang rekke underentreprenører på byggeplassene. Kan vi være sikre på sikkerhetsansvaret ikke blir pulverisert mellom de mange aktørene?
Utvalget som gransket kvikkleireskredet i Gjerdrum i 2020 mente katastrofen kunne vært unngått. Uklare ansvarsforhold og svake risikovurderinger var medvirkende faktorer til at bekymringsmeldinger om erosjon i et kjent kvikkleierområde ikke ble fulgt opp.
Selv om det neppe er kvikkleire i Hommelvik-raset, kan den dyrekjøpte lærdommen fra Gjerdrum være nyttig å ta med seg. Vi vet det er sleipe grunnforhold og mye kvikkleire i Trøndelag. Vi må sørge for å ta sikkerheten på tilstrekkelig alvor.
Denne kommentaren ble først publisert på Midtnorsk debatt.
