De hadde nok ønsket seg en bedre timing ledelsen i landets kraftselskaper. Mens halve landet sliter med rekordhøye strømpriser, legger kraftselskapene fram rekordstore overskudd, med tilhørende fete bonus-utbetalinger til sjefssjiktet i noen av selskapene. Det har vært tilfelle i Statkraft, som i forrige uke presenterte et årsresultat på svimlende 32,7 milliarder kroner før skatt. Noen dager før var det en nesten beskjemmet direktør i Agder Energi som fortalte om et årsresultat på nesten 4,6 milliarder kroner, en sjudobling målt mot året før.
Landets kraftproduksjon er i offentlig eie. Det er kommunale, fylkeskommunale og statlige eiere som framover kan se fram til rekordstore utbytter. Statkraft alene bidrar med 10,2 milliarder utbyttekroner, en tredobling i forhold til 2020.
Utbyttet til statskassen alene er større enn det storting og regjering så langt har bevilget landets strømkunder i kompensasjon. At det har blitt slik er en effekt av ubalansen som rir strømmarkedet om dagen. Forbrukerne er utålmodige. Alle forslag til løsninger oppleves å komme for seint. Gårsdagens nyhet fra Statnett, om at de kutter nettleien for norske strømbrukere og industri med 4 milliarder kroner i 2022, blir mottatt med et skuldertrekk. Det burde ha kommet tidligere!
Det haster. Vi må ikke glemme at det har vært en villet politikk at vi har fått et strømmarked som gir oss slike utslag som vi har fått i vinter. Et flertall på Stortinget har trodd at dette var den beste organiseringen av dette markedet. Nå bør de ha fått bevis nok på at det trengs endringer. Den permanente løsningen er ikke pengegaver til oss forbrukere, som Stortingets prisstøtte eller midlertidig fritak for deler av nettleien. Det må komme tiltak som har mer langsiktighet over seg. En makspris på strøm, som blant annet Frankrike har innført, kan være vegen å gå.
Det oppleves som om de som sitter med det politiske ansvaret mer løper etter enn å ligge i forkant. De er flinkere til å avvise forslag fra andre, enn å komme opp med gode alternativer. Dette framstår som lite tillitvekkende. Nå begynner det å haste med å få på bordet langsiktige løsninger å tro på, løsninger som det går an å leve med.
(Lederkommentar i Innherred 22. februar 2022)