Det er lett å bli i godt humør av å lese reportasjen om Kathrine Sandvold Lundgren på Dillmoen i Vuku. Den utdannede musikeren overtok gården for sju år siden, da hun var 29 år. De hun overtok, var jorda bortleid, og det var helt tomt i fjøset. Nå driver hun og mannen Arild Gaasvik økologisk storfebruk med elleve melkekyr og en melkekvote på 90 tonn. Det er ingen stor gård i dagens landbruk, men paret på Dillmoen har også etablert Vuku Gårdsmeieri med eget ysteri. Et helt nytt bygg i to etasjer sto ferdig i mars i fjor. Nå leveres mye av melka til eksklusiv osteproduksjon. Inspirasjonen til å lage mozzarellaost kom fra et besøk i Italia. Nå er én person ansatt på heltid i ysteriet. De to voksne med fire barn har også sitt fulle utkomme på gården. I fjor fikk de hederstittelen «Årets lokalmatgründer 2021», kåret av Meny og Hanen.
Den nye husfrua i Vuku var 29 år da hun tok over gården
Kathrine Sandvold Lundgren og hennes satsing på hjemgården skiller seg ut i landbruket. Ikke bare er hun ung kvinne som satser, men hun og mannen Arild gjør det også på sin egen måte. Selv om mange gårdbrukere skal og må drive med bulkproduksjon, er det viktig å se at veien til suksess også kan gå langs andre veier. Økologisk drift med eksklusiv profil er kanskje ikke noe alle kan drive med. Men det er trolig rom for mange flere som satser annerledes enn hovedveien med maksimal volumproduksjon. At inspirasjonen har kommet fra Italia, er også verdt å merke seg. Det er ikke så enkelt som at Norge driver småskala jordbruk, mens andre land driver storskala. Kanskje er mangfoldet større i andre land. Italia, Sveits og Frankrike har mye småskala matproduksjon som mange i landbruksnæringen kanskje kan få inspirasjon fra.
I pandemien var det vanskelig å få inspirasjon gjennom å reise andre steder. Men nå er det fullt mulig å reise. Kathrines eksempel viser at det ikke er noen sammenheng mellom å være bonde og å være heimføding. Hun har utdanning i noe annet enn landbruk, har hentet inspirasjon fra Italia, og satset utradisjonelt. Vi håper de lokale landbruksorganisasjonene legger til rette for at flere lar seg inspirere av folk som lykkes, både lokalt og andre steder.
Kanskje finnes det til og med inspirasjon å hente fra EU-land?