Det kan se ut som man må være supermenneske for å være en god lokalpolitiker. Det er inntrykket man får når man leser saksdokumentene til politiske møter i Levanger og Verdal.

Denne uka er det møte i utvalg for plan og samfunn i Verdal. Saksdokumentene som politikerne skal lese, er på 494 sider. Det høres mye ut. Men det er direkte småtterier sammenlignet med kollegene i Levanger. Der hadde politikerne i plan- og utviklingsutvalget 1293 sider til behandling. Forventes det at politikerne skal lese alt dette? Det er formildende at mange saker er referatsaker. Men likevel er saksbunken skrekkelig. På vegne av skattebetalerne skal vi jammen være glade for den digitale tidsalder. Hvis disse mengdene med dokumenter skulle blitt printet og sendt med posten, ville det blitt dyrt.

Lokalpolitikere er folk som gjør en viktig innsats for lokalsamfunnet. De gjør en viktig dugnad på vegne av oss alle. Dessverre er det mange som blir overrasket over hverdagen som lokalpolitiker. Dette fører til at Norge bytter ut flere lokalpolitikere ved valg enn andre europeiske land. Det er rett og slett for mange som ikke gidder mer etter bare én periode. Det er synd. For politikk er vanskelig, og man trenger nesten en periode for å lære seg politikken, spillet og hvordan ting fungerer.

Å få enorme dokumenthauger til møtet er en oppskrift på å kvele engasjementet. Få er i stand til å lese 500 eller 1300 sider til et møte, skriver redaktør Espen Leirset.

Å få enorme dokumenthauger til møtet er en oppskrift på å kvele engasjementet. Få er i stand til å lese 500 eller 1300 sider til et møte. Hva er vitsen med slike dokumentmengder hvis de folkevalgte ikke greier å lese det? Er det en måte for administrasjonen å holde ryggen fri på? Først ved å lage tusenvis av dokumentsider, og deretter kunne si at «politikerne ble informert på side 837 i et møte for to år siden»? Vi håper det ikke er dette som er grunnen til dokumentmengden.

Et kjent sagn fra norrøn tid stammer fra et måltid hos Harald Hårdråde. Da rakk ikke kjøttfatet rundt bordet til skalden Halle. Som svar diktet han spottevers, og kongens svar var å tvinge Halle til å spise mer grøt enn han orket. Da falt ordene som gjorde kongen i så godt humør at Halle berget livet: «Drep meg, herre konge, men ikke med grøt». Halles råd er et godt råd også i lokalpolitikken på Innherred.