En av landets vanskeligste utdanninger å komme inn på, er ved NTNUs medisinstudium med Levanger som studiested. Her må man ha 68,8 poeng for å komme inn. Men her er det heldigvis ingen kjønnspoeng som forkludrer opptaket. De som har flest poeng, kommer inn. Enkelt og greit. Slik bør det være. Men slik er det ikke ved hele NTNU.
Anne Borg gikk nylig av som rektor etter å ha utvist dårlig skjønn. Men NTNU fortsetter å surre det til for seg selv. Nå vil NTNUs prorektor Marit Reitan innføre kjønnspoeng ved 40 studier. For radikalt, mener Kunnskapsdepartementet. De setter grensen ved tolv studier som får gi ekstrapoeng til kvinner. To studier kan gi ekstrapoeng til menn, skriver VG. Til dette uttrykker Reitan at hun er «skuffet». Departements tolking er «veldig beklagelig», mener hun ifølge VG.
Har prorektoren ved NTNU blitt politiker? Her polemiserer en tilsatt prorektor mot statsråden, basert på egne kjepphester. Tilsatte ledere i offentlig virksomhet bør være forsiktige med å opponere mot egne folkevalgte ledere i politiske saker. Her er det egne kjepphester prorektor Marit Reitan bærer fôr til.
Kjepphesten er kjønnsbasert aktivisme. Dette blamerte hun seg også på i fjor. Da innførte NTNU kjønnskvotering for kvinner på et studie som endte opp med 62,6 prosent kvinner. Les det en gang til. Man endte altså opp med et flertall kvinner på et studium der det ble innført ekstrapoeng til kvinner. I tillegg kom det fram at en mann hadde følt seg presset til å endre juridisk kjønn for å komme inn. Det hadde vært komisk om det ikke var så tragisk. Finnes det ydmykhet i NTNU-ledelsen etter slike saker? Tydeligvis ikke. For aktivismen bare fortsetter.
Når departementet opptrer som den voksne i rommet og sier stopp, sutrer prorektoren om at hun er skuffet over at det folkevalgte nivået stopper henne i aktivismen sin. Slik bør ikke ledelsen ved et universitet opptre. Det er forsmedelig. Vi ønsker oss et NTNU som ikke ter seg som politiske aktivister. Det er mye bedre om rektoratet kan finne seg et parti og melde seg inn i. Hvis engasjementet tas ned fra det akademiske elfenbenstårnet, og flyttes inn i politikken, blir det også lettere å se at det er dét dette dreier seg om: Politisk aktivisme.