Mer enn tre millioner mennesker er på flukt fra krigen i Ukraina. Putin og russernes brutale framferd savner sidestykke i moderne europeisk historie. Tusener dør, sivilbefolkningen sultes ut i byer som er under konstante bombeangrep. Her på Innherred, i Norge, som i andre europeiske land, har vi mennesker som i sin fortvilelse og oppgitthet leter etter oppgaver som de kan utføre for den ukrainske befolkning.
Dro for å hjelpe til i det krigsherjede landet: – Vi trodde ikke det var så mange som var så «toillat» som oss
På denne tida av året skulle Ukrainas bønder vært ute på sine fruktbare jorder og gjort våronn. De skulle igjen sørge for 30 prosent av verdens hveteproduksjon, av mais, solsikker og andre viktige matvarer. I år er de istedenfor ute i den svarte krigen, det meste av den svarte ukrainske jorda blir liggende brakk. Flyktningkrisen og matvarekrisen er bare to i en rekke av bebudede kriser som vi ser i kjølvannet av krigen. Alle med det til felles at de rammer en hel verden.
Gjensynsglede og gledestårer da bussen med 45 ukrainere ankom Levanger i natt
Som alltid rammer krisene ulikt. Det vil være verdens fattigste som rammes hardest. Vi i den rike delen kan kjøpe det vi trenger av matkorn, drivstoff og annen energi. Vi er også i stand til, eller har en rik stat som setter oss i stand til å tåle økte renter og økte priser på det meste. Det er ikke sikkert det blir noe matkorn igjen til dem som sitter nederst ved bordet.
«Ho veit ikke om ho ser igjen han som de tok ei natt»
Situasjonen er igjen ekstraordinær. Slik den har vært det under to år med pandemi. Utfordringene vi har som samfunn, lokalt, nasjonalt og globalt, mer enn roper etter et nasjonalt samhold og en internasjonal solidaritet. Dette burde ikke være tida for å score billige politiske poeng på retoriske utspill om flyktninger, om prisen på diesel eller strøm, eller å bli påminnet om «hva var det jeg sa for fem år siden». Dessverre ser vi tendensen til det.
I en kaotisk situasjon, som forandres fra dag til dag, burde vi utvist større tålmod og gi dem vi har gitt ansvaret tid til å se hva som tjener oss best. Tror vi det er viljen det står på? Eller evnen? Hvorfor skulle vi tvile på det, når vi ser hvordan vi har stått oss gjennom krisene de siste årene, uansett farge på regjeringen som sitter der.
Hun har reist til Polen for å hjelpe: – Det ble for dumt å bare sitte hjemme og se på det som foregikk
Det er mange gode holdninger vi har sett rundt oss gjennom de siste årene. Nå må vi ikke stelle oss slik at det utenfra ser ut som at det er vår egen navle som blir det viktigste i verden.
(Lederkommentar i Innherred 17. mars 2022)