Tilbudene er flere i de store byene. Vi har mer fordi vi er mange. Flere restauranter, butikker, kinosaler, konserter og utstillinger. Men en ting mangler vi. Vi har ingen lokalavis. Ikke en sånn ordentlig en.
Adresseavisen blir gjerne kritisert for å være for navlebeskuende. Det er det som skjer i Trondheim som blir sett, mens resten av den regionen de også skal være en avis for, gjerne føler seg oversett. Sett fra Trøndelag utenfor Trondheim framstår trolig Adressa som en lokalavis for oss som bor i Trondheim, nettopp fordi regionens omdreiningspunkt blir Trondheim, og ikke Trøndelag som sådan. Men Adressa er ingen lokalavis i egentlig forstand.
Første gang jeg «var i avisa» var i Levangeravisa. En eller annen gang på midten av 1970-tallet, hvor vi hadde hatt basar og fått inn en drøy hundrelapp som ble sendt til Redd Barna. Vi kom også i avisa fordi vi hadde arrangert et svært så lokalt skirenn i Sørkleiva eller fordi den årlige høstfesten i Nesset 4H-klubb var gjennomført. Vi kom i avisa og med det ble vi sett. Ikke noe av dette ville ha kommet i Adressa.
Adressa dekker ikke det som skjer verken i barne- og ungdomsidretten eller i organisasjons- og kulturlivet blant de yngste i Trondheim. De faller mellom flere stoler og blir med det usynlige. Jeg er svømme- og korpsmamma og med ujevne mellomrom har vi arrangementer som ville ha blitt dekket av den lokalavisa vi ikke har. Det være seg større svømmestevner eller konserter som omfatter flere korps i bydelen vi bor i. Ikke noe av dette kommer i Adressa, nettopp fordi det blir for lokalt. Dette er arrangementer som ville ha blitt dekket av lokalaviser som Innherred, fordi de lettere ser det som skjer i idretten og i kulturen blant de yngste leserne.
I vår svømmeklubb har vi flere eksempler på svømmere som har blitt norgesmestere uten at Adressa har viet det en eneste millimeter spalteplass. Sportsjournalistene i Adressa er langt mer opptatt av mer eller mindre sportslige ting som skjer i Rosenborg, enn at byen har fått en norgesmester i svømming. Innherred gir sine unge svømmetalenter en helside i avisa for å fortelle at de har deltatt på svømmestevne i Bergen og at flere har satt personlige rekorder. Det ville Adressa aldri ha drømt om å gjøre.
Journalister skal ideelt sett drive kritisk journalistikk. De skal gå makta etter i sømmene og være vaktbikkjer. Journalistikken har med andre ord en viktig funksjon å fylle i et velfungerende demokrati. Også i et lokaldemokrati.
Å fylle denne rollen kan være vanskeligere i en lokalavis, fordi en er tettere på sine kilder – de er journalistenes naboer, bekjente og venner. Derfor blir ofte lokalavisene kritisert for å være for snille og koselige. Det blir for lite kritisk journalistikk og for mye kos – altså deskriptiv dekning av smått og stort som skjer i et lokalsamfunn.
Men også dette stoffet har sin funksjon. Det skaper og gjenskaper lokalsamfunn. Det gir en felles referanseramme og noe å snakke rundt og om. Kosestoffet får en funksjon. Det limer lokalsamfunn sammen, og det skal man ikke kimse av.
Lokalavisa kan være en vei inn i lokalsamfunnet for innflyttere og en link til det man flyttet fra for utflytterne. Levangeravisa, og senere Innherred, har gitt innvandrerne i regionen egen spalteplass gjennom flere år. De har blitt sett av sitt nye lokalsamfunn og det har trolig hatt en integrerende effekt.
Stedstilhørighet er en motivasjon for avislesing. Tall fra TNS Gallup viser at mens «alle» leste aviser på midten av 1990-tallet, er nettopp stedstilhørighet det som får mange til å fortsatt lese aviser i dag. De med svak stedstilhørighet har i langt større grad sluttet å lese aviser enn de som har en sterk stedstilhørighet. Å skape og gjenskape lokalsamfunn er i seg selv verdifullt, men i tillegg vet vi at stedstilhørighet positivt påvirker deltakelse og engasjement i et lokalsamfunn. I sin doktorgradsavhandling om nettopp stedstilknytning og mediebruk viste at sosiologen Eiri Elvstad til flere studier som dokumenterer at både lokalpolitisk interesse, kunnskap og samfunnsdeltakelse henger sammen med lesing av lokalaviser.
Det er umulig å tenke seg at demokratiet kan fungere verken på nasjonalt eller lokalt nivå uten en uavhengig presse, og vi har tapt noe vesentlig som samfunn om lokalaviser ikke lenger har økonomi til å skape og vedlikeholde den lokale sosiale kapitalen og på den måten lime lokalsamfunn sammen. I en tid hvor de eneste gaver journalister får er sluttpakker er det viktig å minne om nettopp dette.
Oddveig Storstad
Førsteamanuensis Høyskolen Kristiania, Trondheim