Når skoledagen er over, er det fortsatt flere timer igjen til middagen står på bordet. Hvor er alle barna i denne tiden?
Det går rundt 500 elever ved Frol barneskole. Hvor blir det av alle disse barna etter skoletid? De minste barna er naturligvis på SFO, og mange drar hjem og gjør lekser, for barn i dag har mer lekser enn da vi var barn. Men jeg har likevel spurt meg: Hvor er alle sammen fra klokka 14-16?
På fritiden er jeg styremedlem i IL Sverre Fotball, og det gjør at jeg det siste året har vært prosjektleder med å bygge kunstgressbanen Leva Fro Arena på Elberg. I sommer lå kunstgressdekket ferdig, og det viktigste motivasjonen min i arbeidet har vært å kaste «banen er stengt»-skiltet, som skjemte banen i gamle dager da naturgresset måtte beskyttes.
Med kunstgress kan banen brukes hele tiden, helst så mye som mulig. I høst har den naturligvis vært mye brukt på kveldstid, til trening og kamp for klubbens mange lag. Men på dagtid ligger nå banen der, ganske så ubrukt. Når barna er på skolen, er ikke det så rart. Tidlig i høst begynte jeg imidlertid å gruble, etter at jeg passerte banen mellom klokka 15 og 16 om dagene. Da er barna ferdig på skolen, og foreldre flest er på jobb. Da skulle det ligge til rette for at barna kunne snøre på seg sko, og dra ut for å leke seg med en ball. Men det var vanligvis ingen, eller ganske få, barn der i denne tiden. Og det er jo litt rart. For banen ligger sentralt til. Hvis vi hadde en slik bane da jeg var liten, tror jeg ganske bestemt at barn ville ha svermet til banen som møll til lyset. Men slik er det altså ikke i vår tid. Hvorfor?
Jeg tror det dreier seg om to ting: Skjermer og «organiseringsparadokset».
Da vi som er foreldre i dag var barn, fantes det ganske få medietilbud. Vi hadde NRK, og de heldigste hadde en VHS-spiller, en Commodore 64, eller et Nintendo TV-spill. I dag har de fleste barn tilgang til en flora av spill, TV-serier og annen skjermaktivitet, på skjermbrett, på fjernsyn, eller på ulike håndholdte dingser. Clash Royal, Pokemon og Fifa 17 lokker små barnesinn 24 timer i døgnet. Dette er naturligvis fristelser som er vanskelig å motstå. Det er deilig å slappe av med litt rolig aktivitet etter en dag på skole eller jobb, det kan vi alle kjenne oss igjen i. Men konsekvensene for samfunnet er store når fritiden blir «privatisert» inn i hjemmet på denne måten. Den åpenbare effekten er mer stillesitting, og det som handler om den fysiske folkehelsa. Men jeg er like opptatt av effekten av færre sosiale arenaer som barna kan møtes på. Det er noe annet å møtes på like fot ute på en felles arena – som en fotballbane eller et annet offentlig sted – enn det er å møtes hjemme i stua hos den gutten eller jenta som har det nyeste og kuleste spillet. Statsviteren Robert Putnam har kalt fenomenet «bowling alone» - der han har beskrevet USAs utvikling fra fellesskapssamfunn til privatiserte liv hvor stadig mer skjer utenfor sosiale felles-arenaer.
«Organiseringsparadokset» dreier seg om et annet forhold jeg tror har betydning for hvorfor barna ikke strømmer ut i nabolaget etter skoletid. Dette dreier seg om at vi voksne har tatt fra barna initiativet til å organisere seg selv. Ved at stadig mer av fritida er gjennomorganisert og voksenstyrt, blir barna passive mottagere av voksenbestemte aktiviteter. Ett eksempel som jeg tidligere har tatt opp, er at selv en dag som halloween – selve arketypen på en dag som skal skje på barnas premisser – blir voksenstyrt, der hundrevis av barn skal stappes inn i en stor hall med stramme regler og "skremming forbudt"-skilt.
Disse to forholdene – altså livet foran skjermen og «organiseringsparadokset» - tror jeg er noe av grunnen til at barn ikke treffes like mye utenfor huset som før. De treffes hjemme hos hverandre, eller kanskje sitter de mest hjemme hos seg selv, og holder kontakten via onlinespill eller chattegrupper i en variant av VR (VR=virtual reality).
Dette er bakgrunnen for at jeg mener det er viktig å skape aktiviteter på de felles arenaer som finnes. Det må legges til rette slik at barn kan møtes på like vilkår. De må skape sine liv i RL, som barna sier (RL=real life).
Dette er noe av bakgrunnen for at vi i IL Sverre har startet et løkkefotballprosjekt på Leva Fro Arena, der barn i høst klokka 15, tre ganger i uka, har kommet for å spille fotball. Aktivitetsledere har tatt imot barna og delt opp i lag, og lagt til rette for aktivitet. Her er alle mellom 8-15 år velkommen, uavhengig av om de er medlem av IL Sverre eller ikke. Tiltaket er finansiert av IL Sverre sammen med flyktningefondet i Norges idrettsforbund, nettopp fordi slike aktiviteter bidrar til å skape sosiale arenaer som kan inkludere nye barn og unge som kommer til landet. Det er naturligvis mer krevende å bli integrert i et lokalsamfunn når de jevnaldrende drar hjem til sin egen stue for å spille data, enn når møteplassen er ute på en idrettsarena.
I går hadde vi siste dag med løkkefotball for i høst, og nærmere 100 barn har vært innom tilbudet de to månedene det har vart. Etter en vinterpause, går vi i gang igjen med løkkefotballen i slutten av mars, etter at vi har vært så heldig at Levanger kommune vil støtte prosjektet økonomisk neste halvår. Vi håper også å engasjere flere av klubbens veteraner og pensjonister, slik at vi kan skape en hyggelig sosial ramme rundt aktiviteten.
Vårt mål er at alle barn og unge som bor i nærheten av Leva Fro Arena Elberg skal vite at de kan komme på fotballbanen hver dag kl 15, og da kan de leke seg med en ball på én del av banen, eller de kan bli med på en «liksom-kamp» som aktivitetslederne organiserer. Eller de kan rett og slett bare være på Elberg og leke seg, og møte andre barn. Formålet er ikke at barna skal bli så gode som mulig i fotball. Formålet er å skape en sosial møteplass, som også oppmuntrer til fysisk aktivitet.
La oss koble barna fra onlinespillene – og heller la dem leve livet i RL.
Espen Leirset
styremedlem IL Sverre Fotball,
stipendiat ved Nord Universitet