På fuglebrettet nyter fuglene godt av tørre småkaker som dessverre bare opplevde å være pynt på brødfatene. Bankkontoen er slapp som ei julestjerne i januar. Juletreet har for lengst startet den uunngåelige nedbrytningsprosessen vi alle kommer til å oppleve med tid og stunder: Til jord skal det bli. Det kjennes ganske godt at julen er over.
Merkelig nok trenger man en høytid som julen, som liksom skal være fredens og stillhetens høytid, for å forstå hvor galt det har tatt fatt for noen av oss. Når man har løpt rundt på fullpakkede kjøpesenter og lett etter gaver til dem som har alt for mye fra før, og ender opp med noe de verken trenger eller ønsker, blir man kanskje litt betenkt. Var det egentlig hit vi ville?
Aldri før har så mange spurt meg om hvordan kontrastene oppleves. Midt i den travleste førjulsstrid endte jeg opp på et sted som omtales som helvete på jord. Et sted der barn ville ha festet om de bare hadde fått den maten vi kastet etter julemiddagen, et sted der deres høyeste ønske er å kjenne seg varm når dagen blir til natt, et sted der familier ser opp mot stjernehimmelen, ikke fordi den er vakker, men fordi de ikke har et tak på huset som en gang var hjemmet deres. Aleppo. Byen der man ikke hørte lyden av kirkeklokker ringe julen inn, men lyden av granater.
Hun holder preken på julaften
Selv vendte jeg tilbake fra Aleppo og følte at det var to verdier som sammenfattet det jeg ønsket å streve etter både i julen og videre inn i det nye året: tilfredshet og nestekjærlighet.
«Demokrati var et fint ord helt til Donald Trump ble valgt»
Jeg møtte en gutt med blåfrosne fingre og brune øyne som bodde på ei matte i et kaldt lagerbygg uten vegger, og gutten sa: Jeg elsker deg. Kan du gifte deg med meg, og ga meg en ring som kanskje var hans største skatt. Plutselig bleknet verdien av mine egne materielle ønsker. I denne guttens ansikt så jeg noe så mye mer verdifullt.
– Jeg er sjokkert over hvor forferdelig folk har det
2017. Kanskje vil det bli året der vi forbruker mer enn vi noen gang har gjort. Kanskje blir det året der ennå flere blir drevet på flukt, og stadig flere blir avvist ved våre grenser. Eller kanskje blir det året der vi tenker at vi har mer enn nok, og avslutter jaget etter mer. Kan det bli året vi gir mer enn vi tar, og ser på andre i stedet for våre egne speilbilder? Jeg er håpefull, men ikke optimistisk.
Oddny Gumaer
Leder i organisasjonen Partners Norge