Adolf Hitler tilranet seg ikke makten fra folket, han ble valgt av folket i et demokratisk valg. Deretter brukte han makten folket ga ham til å ødelegge folket».

Dette sa Verdens nest mektigste mann – pave Frans – i avisen El Pais, samtidig som Donald Trump ble innsatt som president i USA.

Tysklands utenriksminister Frank-Walter Steinmeier sa samtidig til avisen Bild at «Verden slik vi har kjent den, eksisterer ikke lenger». Han er EUs ledende utenrikspolitiker og påtroppende tysk president.

Det er alvorlig når pave Frans og Tysklands utenriksminister sammenligner Donald Trump med Adolf Hitler. Begge to skynder seg samtidig å si at de håper det ikke skal bli slik. Vi skal ikke dømme på forhånd. Men situasjonen er likevel alvorlig.

Demonstranter verden over, som her fra Filippinene, sammenligner Donald Trump med Adolf Hitler. Idar Kjølsvik drar den ikke så langt, men han er likevel skremt over det han ser.

Tyskland er mitt andre hjemland og nazismen og etterdønningene etter Adolf Hitler og Andre Verdenskrig en del av mitt liv. Kanskje derfor, er jeg selv særlig vár for politiske strømninger som ligner. Enten det er på Stiklestad, i Tyskland eller i Washington. Og nå er det i Washington.

Det aller verste, er at Adolf Hitler kom til makten på demokratisk måte, i et godt opplyst land. Demokratiet er ikke en beskyttelse mot diktatur. Adolf Hitler vant valget 5. mars 1933 med 52% av stemmene. I delstatsvalgene samme høst fikk nazistene 60%. Når folkestyret senere ble innskrenket – og etter hvert avskaffet – var dét folkets egen vilje.

Rundt om i verden anno 1933 sto en lamslått skare demokrater og bivånet det hele. De kunne ikke gjøre noen verdens ting. I Paris, London, Amsterdam, Praha, København og Oslo satt politikerne bare og så på Hitler komme til makten. I nabolandet ble den verste folkemorder og diktator av alle valgt til leder i et demokratisk valg. Dét er det vanskelig å snakke om. Og jeg har aldri forstått at kunne gå an.

Men nå forstår jeg, dessverre, stadig mer. Det går an at alle bare sitter og ser på at en dårlig demokrat og potensiell diktator vinner et ordentlig, demokratisk valg. Vi kan ikke annet, faktisk. Dette er nok også kjernen i den vonde følelsen pave Frans og utenriksminister Steinmeier uttrykker. I alle fall har jeg kjent på dette helt siden Storbritannias Brexit 23. juni i fjor. Folket vet ikke sitt eget beste og kjører seg selv i avgrunnen med åpne øyne. Folket velger en dårlig demokrat til å lede seg – selv om den mulige katastrofen er godt kjent for dem. Denne følelsen plager meg. Og jeg er redd for at det er på samme måte i 2017 som det var i 1933.

Men Trump er vel ikke like ille som Hitler? Vel, det får vi håpe. Vi må håpe det. Men jeg er slett ikke så sikker. Hitler i 1933 var en likeså god demokrat som det Trump er i 2017. Vi skal i alle fall være veldig obs på det som skjer.

Hitler var nazist. Det er nok heldigvis ikke Trump, for han er tross alt ikke rasist. Han er derimot ubehagelig nærme å kunne kalles fascist. Dette er på en måte nazisme uten rasisme. Samtidig som Trump holdt den første talen og pave Frans og utenriksminister Steinmeier dro parallellen til Hitler, satt jeg selv og leste i Store Norske Leksikon. Jeg leste på definisjonen på «fascisme». Den kan leses på nett, se også Holocoust-senterets artikkel om det samme.

Her står det at fascisme er en «politisk ideologi som legger sterk vekt på nasjonens betydning og enhet, på et autoritert […] styre innad, samt en imperialistisk holdning utad. I en slik forstand er fascismen en samlebetegnelse som i tillegg til den italienske fascismen i mellomkrigstiden også inkluderer nazismen i Tyskland, samt ulike høyreautoritære regimer […] Samfunnet utvikler seg gjennom kamp, også som en kamp nasjoner imellom. Den sterkeste overlever – og fortjener derfor å overleve. Dette er tankegods som kan finnes i sosialdarwinismen, og bygger på en misforstått anvendelse av Charles Darwins utviklingslære på samfunnsnivå. […] Positiv og engasjert oppslutning om staten og dens ledere kan imidlertid ikke skapes utelukkende gjennom bruk av makt og skremsler. De italienske fascistiske teoretikere la derfor vekt på den nasjonale kultur, på åndelige verdier og på bruk av myter, symboler, massemønstringer og annet som kunne skape nasjonal begeistring og en følelse av fellesskap.»

Plassen her i avisa tillater ikke å gå gjennom Trumps tale med dette perspektivet. Men da jeg gjorde det hjemme sist helg, ble jeg skremt. Punkt etter punkt i denne famøse talen går rett inn i definisjonen på fascisme. Vi stopper her denne gangen. Jeg er stygt redd det kommer til å bli god anledning til å skrive videre om samme tema.

Idar Kjølsvik

Professor i KRLE

Nord universitet