Ved vårt bord på Marsimartnan solgte vi frokostblandinger laget av økologisk, lokalt urkorn. Uraffinert og rent, enkelt, ekte og jordnært. Da en av kundene viste seg å være en gammel venninne fra videregående, kom minnene tilbake. «Husker du protestene?» undret min venn. «Ja, og skolepolitikken?» svarte jeg. «Vi skulle forandre verden den gangen.» Og så forsto vi, gjennom samtalen vår, at det har vi begge faktisk fortsatt med helt siden den gang. Kanskje er vi mindre naive nå, og mer diplomatiske. Men gløden finnes fortsatt, og med en verden slik den er i dag, kan ikke glød undervurderes.

«Har dere tilsatt sukker», spurte kunder, og vi reagerte nærmest med forferdelse. «Nei, absolutt ikke. Bare litt honning. Og den er økologisk.» Å tilsette sukker i blandingen vår, ville være like ille som å blande cola i årgangsvin, eller som å ha ketchup på indrefileten. Man forurenser ikke det edle med det underdanige om det kan unngås. «Men jeg tåler ikke gluten», sa andre, og vi var vant til argumentet. «Mennesker har tuklet med kornet så vi kan få mer av det, og for å gjøre det mer perfekt enn det Skapelsen opprinnelig skapte. Resultatet er føde som gjør flere og flere av oss syke. Det vi tilbyr, imidlertid, er korn som ikke har forandret seg på 400 år eller mer. Gluteninnholdet er lavt, mens næringsinnholdet er desto større. Spesielt fordi vi har bløtlagt vårt korn og dermed omgjort det til en energibombe full av liv og en styrke som kan flytte fjell.» Lidenskapen kan lett ta over.

Av og til tok idealisten i meg et kjempehopp: «80 prosent av alt kornet vi produserer i Norge blir brukt til husdyrfôr. Er det riktig kanskje, når store deler av verdens befolkning sulter?» Nei, det er det vel ikke, sa alle. Men omfanget av det jeg sa var, kan hende, vanskelig å ta innover seg når man bare hadde lyst til å vandre langs boder på Marsimartnan og kanskje kjøpe en smultring eller to, eller en spekepølse for den saks skyld. Og om jeg tenker meg om, så forstår jeg holdningen. Av og til har også jeg lyst til bare å spise smultringen eller pølsa mi i fred. Uten dårlig samvittighet for verken verdens fattige eller min egen fasong. Nytelse er vel ikke en synd i seg selv. Både sveler og sukkerspinn kan ha en positiv funksjon i menneskers liv. Såfremt de ikke blir hva man lever og ånder for. Såfremt man ikke tror at disse søte og kaloririke små gleder ikke har en bakside som blant annet kan smuldre tenner og utvide bakender. Det jeg måtte innse, derimot, var at der og da var det ikke mitt ansvar å påpeke dette.

Mitt ansvar der og da var å overbevise mennesker om kornets betydning for deres helse og for verdensfreden. Eller kanskje ikke. Etter hvert forsto jeg at mitt ansvar da, som alltid, var å se mennesker. Det var å ønske dem godt. Jeg husket tilbake til de radikale årene på videregående, der målet alltid var å vinne en diskusjon med overbevisende ord, og et snev av forakt for motstanderen. Jeg var en mester og skydde ingen taktikker. Urettferdighet skulle bekjempes med min retorikk, og gjerne også med tvang. Jeg var ikke imot lover og forbud så lenge disse korresponderte med min oppfatning av hva som var rett og galt. Og som en 18-åring visste jeg det meste bedre enn de fleste. Av en eller annen grunn uteble de store følgerskarene.

Jeg har forstått at man vinner mennesker ved å lytte og ved å prøve å forstå. Jeg har også lært at de aller fleste har en historie som sjelden er det jeg antok. Visst ønsker jeg at alle skal like frokostblandingen vår like godt som jeg gjør. Klart jeg vil at de skal kjøpe til lageret er tomt. Det er ingen tvil om holdningen min til verdens matvareproduksjon og uetiske handleregler. Jeg ønsker at alle barn skal få nok å spise, og at vi i Norge skal leve sunnere.

Alt dette er viktig og oppnåelig. Oppnåelsen vil være et mirakel, så klart. Men mirakler skjer stadig. Som kornet som spirer i jorden for eksempel. Eller menn og kvinner på Marsimartnan som selger det de har laget, som har lagt sjel og kjærlighet i produktene sine. Som ikke gir seg. Som kornet.

Oddny Gumaer

Leder i organisasjonen Partners Norge