Alstadhaug kirke kan bli (nesten) like kjent som Nidarosdomen. Alstadhaug kan bli et sentrum for kristen tro og norsk folkereligiøsitet. Alstadhaug bør igjen bli et nasjonalt og internasjonalt pilegrimsmål.
Store ord fra en overbegeistret lokalpatriot, tenker du kanskje? Nei, er svaret. For Alstadhaug har vært alt dette – og kan bli det igjen. Vår tid med sin søken etter røtter og identitet gjør det mulig. Alstadhaug er «tvillingen» til Nidarosdomen. Biskopen hadde Domen – Kanniken hadde Alstadhaug. Biskopen var sjefen – Kanniken var hans høyre hånd.
Alstadhaug er Norges første kirke med høyalteret i en oktogon. Det finnes kun en til, og det er Nidarosdomen. I alle andre kirker står alteret i koret. Årsaken er at Alstadhaug hadde et relikvie som kanskje var enda mer verdt enn St. Olav, nemlig St. Peter. Sørtrønderne hadde imidlertid hele legemet til Olav, mens vi i nord «kun» har fingeren av Peter. Men – og her er det et stort men – i Nidarosdomen vet man derimot ikke helt hvor «deres» relikvie av St. Olav ligger lenger! «Vår» St. Peter er sikrere, fingeren hans ligger fortsatt trygt forvart i alterets relikviegjemme i Alstadhaug.
I dag er Alstadhaug «bare» en trofast bygdekirke. Skogningene er glade i den, og Levangsbyggen bruker kirken stadig mer. Både til dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Det er nok ikke lenge til at Alstadhaug integrerer det meste av kommunen – nå kommer også den muslimske gravlunden hit, samt «navnet minnelund» og andre ting. Det er vel og bra.
Men dagens bruk av kirken kan likevel ikke måle seg med tilsvarende i middelalderen. For med St. Peter og oktogonen må Alstadhaug nødvendigvis ha vært internasjonalt kjent. Og dette er knapt nok forsket på ennå. Alstadhaug er en uslepen diamant. Kirkemakten for hele Nord-Europa hadde sitt mektigste sentrum i Nidaros. Fra Grønland og Vinland i vest, til Kolahalvøya og Kvitsjøen i øst. Til øylandet rundt Storbritannia til Viken og Bohuslän. Nidaros var sentrum – med Alstadhaug som sin høyre hånd.
Dette kan vi gå ut fra på grunn av kanniken, oktogonen og relikviet. I tillegg kommer det at Alstadhaug er et kontinuerlig helligsted for Inntrøndelag helt siden det kom folk hit etter isen. Erkebiskopens høyre hånd – kanniken – hadde altså Alstadhaug som «sin» kirke. Men dette er bare begynnelsen. Enda viktigere er oktogonen. For slike er meget sjeldne. Som navnet sier, er oktogonen et åttekantet rom. I symbolspråket har det én forklaring, og det er evigheten. Kommer man inn i oktogonen, kommer man inn i evigheten. Slik oppleves det for de fleste den dag i dag.
Hver lørdag har våre faste spaltister noen tanker i lokalavisa. Du finner flere av dem her.
Oktogonen har minst to funksjoner. Den ene er som mål for pilegrimsvandring. Den andre er å «huse», gi rom for høyalteret med dets relikvie. Disse to henger selvfølgelig sammen. Pilegrimsvandringer har alltid et mål. Disse er uten unntak hellige steder. Det kan være snakk om en hel by, som Roma, Mekka eller Jerusalem. Eller også et bestemt sted, med en bestemt kirke. I kristen tradisjon finnes det et relikvie etter en avgjørende viktig person i denne kirkens alter. Den mest kjente og brukte vegen i vår tid er «Camino’en» til Santiago de Compostela i Spania. Pilegrimsmålet er relikviene etter St. Jakob. Han var Jesu disippel – og senere apostel. Pilegrimsveiene i Nord-Europa går som kjent til Nidaros, der St. Olavs levninger ligger.
Når en kirke er bygd som internasjonalt pilegrimsmål, da har den gjerne en oktogon, helt innerst i kirken. Selve relikviet ligger da i alteret i midten av oktogonen. Pilegrimen kommer inn i kirken, skrider fremover på venstre side i kirke, går opp mot høyalteret på venstre side og går rundt og ut på høyre side. Denne rundgangen rundt relikviet i oktogonen er pilegrimsvandringens mål. Og nettopp i denne rundgangen har utallige pilegrimer opplevd store ting til alle tider. Helbredelser, syndstilgivelse, frelse og omvendelse, ny mening med livet, kraft i møte med døden.
Etter reformasjon, opplysningstid og modernisme har mye av dette gått ut av bevisst bruk. De gamle skikkene mistet sin kraft. Men vår tid ser ut til å ha gjenoppdaget dem. Alt ligger til rette for at Alstadhaug igjen blir bli et sentrum for norsk og internasjonal tro, religiøsitet og pilegrimsvandring.
Da gir det ingen mening for oss i dag å skulle kopiere eller repetere fortiden. Middelalderens mennesker fant sin mening på annen måte enn vi. Det gir ikke mening å skulle oppmuntre folk til å «tilbe» en død finger! Det interessante og viktige er hvilken eksistensiell mening folk i vår tid finner i sin søken etter det som er større enn dem selv. Jeg får ennå ikke riktig satt ord på det, men det gjør likevel godt å gå i gamle fotspor. Det gir mening å gjøre det samme som tusener og hundretusener i mange hundre år har gjort før meg. Det har vi mulighet til om vi tar i bruk Alstadhaug igjen. Om vi begynner å slipe på denne uslepne diamanten farne tider har etterlatt – til oss og fremtiden.
Idar Kjølsvik
Professor i KRLE, Nord universitet