Dagens spaltist skriver om barnets reise fra fødestua til selvstendig individ. Og stiller spørsmål ved om vi har for tett oppfølging av dagens barn. Illustrasjons

Navlestrengen klippes, mor gråter lykkelige tårer og far ligger besvimt på gulvet på fødestua. Det nyfødte nurket får sitt første brutale møte med verden på utsiden av mors trygge liv. Dette øyeblikket er selve symbolet på nytt liv, et nytt menneskebarn som litt etter litt skal utvikle egen identitet og bli et nytt individ – så avhengig av sine nærmeste de første årene, så mye å erfare, så mye å lære.

Les også Per Anders Folladals tidligere innlegg: «Bygdeoriginalene representerte noe annet enn normalkasusen gjennomsnittlig grå. Dette var fargerike personer som kunne ha gjort stor suksess i dag.»

Barnets reise fra fødestua til selvstendig individ har imidlertid endret seg mye over de siste ti-år. Det har vært et trekk i samfunnsutviklingen at vi har gitt mindre og mindre handlingsrom til den oppvoksende slekt. Kanskje fordi vi har blitt rikere og har fått mye bedre tid? For femti år siden, i 1967, reiste 60 prosent av guttene i Malm til sjøs når de var 15-16 år gamle. De ble regnet som voksne og måtte ta ansvar for seg selv. Kontakten med heimen var begrenset til noen sporadiske telefoner og noen få brev fra den store verden i løpet av et år. Vårens nykonfirmanter blir vel regnet mer som barn enn som voksne i samfunnets og foreldrenes øyne, de er ikke ansett som klare til å ta ansvar for seg selv. Selv om jeg har en mistanke om at ungdommene er mer klare enn det foreldrene er.

I en dokumentar på radioen for noen uker ble det opplyst at i en tilfeldig andreklasse på Østlandet hadde alle elevene smarttelefon. I tillegg var en fjerdedel utstyrt med gps-klokke (smartklokke). Noen hadde også skolesekker som var utstyrt med gps-brikke. Dette utstyret gjør at foreldrene til enhver tid kan overvåke hvor barna er. Og delvis hva de gjør, både telefon og klokke er toveis og kan formidle lyd og bilde kontinuerlig.

Det er selvsagt et ektefølt ønske om å beskytte barna sine som er bakgrunnen for denne utviklingen. Som en av foreldrene sa i radiodokumentaren; «Jeg vil passe på så barnet mitt ikke beveger seg i trafikkfarlige områder, eller blir kidnappet». En kan ikke kritisere foreldrene for dette. Men likevel, forstår vi helt konsekvensen av at navlestrengen strekkes til bristepunktet?

Innherred har faste spaltister som skriver i vår avis hver lørdag. Her finner du dem alle.

Verden står ved et kritisk veiskille. Terrorfrykt og markedskrefter presser oss i retning av stadig mer overvåking og mindre frihet. Det er så vidt vi har nok kritisk masse av røster som kjemper mot denne utviklingen, som står opp for privatlivets fred og retten til å være herre over sitt eget liv. Vil mennesker som har vokst opp med overvåking ved hjelp av elektroniske duppedingser stå på barrikadene for disse rettighetene? Neppe. Overvåkingssamfunnet slik det er beskrevet i George Orwells roman «1984» puster oss i nakken.

Det nærmeste jeg kom overvåkning i min oppvekst var vår fårehund Mira som fulgte meg i tykt og tynt. Om heimen ikke hadde helt kontroll på hvor jeg var til enhver tid, visste de hvordan de skulle komme i kontakt med Mira. Når jeg glemte tid og sted oppfattet hørselen til min firbente venn min fars infernalske tofingersplystring over lange avstander. Da kom hun bort til meg og dultet meg i siden, det var på tide å avslutte leken og begi seg på veien heim til middag.

Jeg har vært på epleslang. Jeg har sågar kjørt moped før jeg fylte 16 år. Jeg har gjort mye jeg ikke burde ha gjort, når jeg tenker meg om. En konsekvens av dette er at jeg har kjent på den merkelige og ubehagelige blandingen av sitrende spenning og intens dårlig samvittighet. Jeg har stått med nedslått blikk foran bekymrede foreldre. Eneste trøst i disse deprimerende øyeblikkene var farfars lakoniske visdomsord: «Hainn må vel lær det på kroppa». Jeg har lært, dette har formet meg til den jeg er, på godt og vondt.

Selv om vi alltid vil det beste for våre barn tror jeg det er viktig at oppdragelse og oppvekst preges av grunnleggende tillit. Barna må lære å ta ansvar for seg selv. Og sine venner, lekekamerater og søsken for den saks skyld. Erfaring er grunnlaget for læring som i neste omgang former oss til det individet vi skal bli. Barne- og ungdomsårene er den viktigste perioden i denne prosessen. Derfor setter jeg et stort spørsmålstegn ved at vi strekker navlestrengen til barna har passert 18-20 år. Møtet med den virkelige verden kan da bli enda mer brutal enn i den iskalde fødestua.

Per Anders Folladal

Kulturpersonlighet, daglig leder i Proneo