Selvsagt kan man håpe at vanskelige ting forsvinner om man ikke snakker om dem. Tier dem ihjel. Mange har dog erfart at så ikke er tilfelle. De har en lei tendens til å dukke opp igjen.
De siste ukene har Marte Hallems film I skyggen av oljeeventyret fått en del oppmerksomhet. Velforjent sådan. Med det har de sosiale problemene etableringen av Aker Verdal på tidlig 1970-tall skapte, kommet i offentlighetenes søkelys. Jeg har sett filmen og så en film som behandlet problematikken og historien med verdiget. Og med respekt. Verdighet og respekt fordi fokuset var på enkeltskjebner. Altså mennesker og deres historier. Noen klarte seg, altfor mange klarte seg ikke. Mange flere lever med vonde sår.
Det er ofte slik – menneskers liv preges av de mulighetsstrukturer som gis. I så måte – sett fra en sosiologs perspektiv – har egentlig ikke Verdal som kommune noe med det som skjedde å gjøre. Det var bare det, at det var der det skjedde. Det samme har skjedd andre steder: Hadde Aker blitt etablert på Steinkjer eller Levanger hadde trolig det samme skjedd der. La oss derfor først som sist legge kommunenes ansvar for at det skjedde til side. Dette handler om generelle prosesser som er velkjent både nasjonalt og internasjonalt.
Min egen forskning viser at innbyggere i norske bygdekommuner som har opplevd en sterk befolkningsøkning over kort tid, rapporterer at de bor i lokalsamfunn med svakere stedstilhørighet, lokalpatriotisme, dugnadsånd, nabokontakt og lokalt fellesskap, enn innbyggere i tilsvarende kommuner uten samme befolkningsøkning. Dette er forhold som vi på fagspråket omtaler som sosial kapital. Den sosiale kapitalen svekkes altså når mange flytter til et sted over relativt kort tid.
Det er altså slik at sterk befolkningsvekst i kommuner svekker det som limer samfunn sammen, mens samme studie viste at det samme ikke skjer i frafyttingskommuner. I kommuner som opplever sterk vekst i antall innbyggere, må man på en måte må starte det samfunnsbyggende arbeidet på nytt. De nye innbyggerne skal integreres og et nytt, større og mer inkluderende vi skal etableres. Det er hverken gjort av seg selv eller over natten.
Fra mitt eget nabolag er det bare et par steinkast til Risvollan som på 70-tallet fikk blokkbebyggelse og stor tilflytning. Begrepet risvollanramp ble ett av resultatene. Det var mye sosial uro. Det samme hadde man i flere bydeler i Oslo – sterk tilflytning over kort tid skapte sosiale problemer. Den internasjonalt velkjente statsviteren Robert Putnam har vist at samme fenomen finnes andre steder. Det som skjedde i Verdal var altså mer typisk enn særegent.
Sosial kapital har man også på individnivå - hvem man har i sitt sosiale nettverk og som man kan benytte seg at i ulike sammenhenger. Å skaffe sommerjobb til egne barn er for eksempel lettere når man har mye sosial kapital. Like viktig på individnivået er kulturelle kapital. Det som den avdøde franske sosiologen Pierre Bourdieu definerte som å være i stand til å mestre den dominerende kulturens kulturelle koder. Kulturell kapital erverves gjennom oppvekst og utdannelse. Materialisert kan kulturell kapital måles i forhold som utdanningslengde, antall hyllemeter med bøker, kjennskap til kunst og kultur eller om man er oppvokst med piano i hjemmet eller ikke.
I filmen er det en tidlig sekvens hvor Marte Hallem er inne på nettopp dette fenomenet. Ungdommene skilte ikke mellom de som spilte piano eller ikke, men fra et sosiologisk perspektiv er mengden kulturell kapital en viktig forklaringsfaktor. Desto mer kulturell kapital man har, desto større sjanse for at man lykkes i livet. Derfor var det heller ikke tilfeldig hvem som greide seg eller ikke greide seg i skyggen av oljeeventyret.
Selv om Verdal som kommune ikke kan lastes for det som skjedde, har kommunen ansvar for hvordan historien håndteres. Som filmen også viser, greier Verdalsamfunnet etterhver å ta tak i problemenet. Ungdomsopprøret blant de som vokste opp i Verdal på 80- og 90-tallet var mer voldsomt enn vanlig er, men noen greide å ta tak og snu utviklingen. Den historien er trolig langt viktigere for Verdals omdømme enn at det som skjedde, skjedde. I så måte er det også interessant at det er gjennom et kulturelt uttrykk som filmen - laget av en av kommunens egne, at problematikken løftes fram. Det er heller ikke utypisk for Verdal – en kommune som kan skilte med et uvanlig aktivt kulturliv. Verdal som sted og kommune er mer enn ettervirkningene av Aker Verdal. Men de er det også.
Oddveig Storstad
Førsteamanuensis Høyskolen Kristiania