Det er ikke til å tro, men mange av Levangers politikere ville legge ned verdens eldste kino. Og med det, bekreftet de hovedtesen i boken om kinoen. Den aller eldste roten til Levanger kino starter i 1897, da ble Festiviteten åpnet. Den neste roten starter etter år 1900 når både en og flere småkinoer åpner rundt om i byen. Den tredje kinoroten går tilbake til 1910, da er kinodriften profesjonalisert og blir et stabilt element i byens kulturliv. For hundre år siden kommunaliserte Levanger bystyre hele sulamitten, og nå angrer mange tydeligvis på det.

Kontinuerlig drift. Hva det innebærer å være «verdens eldste kino», kan selvsagt diskuteres. Og da er vi på sikker grunn når vi sier at Festiviteten er verdens eldste kino med kontinuerlig drift. Og nettopp som dét, er byens kinohistorie helt unik. For øvrig har vi med lokalhistorie å gjøre. Kinoen gjenspeiler samfunn, politikk og kultur i småbyen – slik kino kan gjøre de aller fleste andre steder. Verdens eldste kino med kontinuerlig drift. Det er en drøy påstand, men det ser ut til å være tilfelle. I alle fall kjenner ikke jeg som forfatter og vi som bokkomité til noen eldre av samme slag. Hoderysting over at «verdens eldste» kan finnes på den trønderske landsbygda har vi allerede opplevd. Men om noen krangler på å definere «kontinuerlig», så må det da vitterlig være «kontinuerlig» når en og samme kino i kanskje over 110 år uten opphold viser kinofilm i samme sal – som aldri er blitt ombygd – i samme bygning. For øvrig er også bygningen og kinosalen – helt sikkert – den samme nå som for 120 år siden. Stiger du over terskelen til Levanger Kino, kommer du ikke bare inn i de store følelsers verden, men også inn i et Historiens sus. Her har det vært vist film nesten så lenge film har eksistert – og dag for dag ruller fortsatt barne- og familiefilm klokken 17, action og ungdomsfilm klokken 19 og voksenfilm og drama klokken 21.

Det stabile samfunnet. Det spesielle med Levanger Kino er samfunnet rundt den, og den stabiliteten det har vist i 120 år. Det bør forskes mer på hva i politikken og samfunnsforholdene på Innherred som har gjort en slik seigliva kino mulig. For Levanger Kino er ikke verdens første kino. Men den har holdt ut lengst. Det er det samme som å bli verdens eldste mann eller kvinne. Det er veldig enkelt, det er bare å holde ut lengre enn de andre. Og det er ikke så enkelt. Men Levanger Kino har altså gjort det.

Verdenskriger og politikere. Verdenskriger har kommet og gått, likeså finanskriser og innfallsrike politikere. Ingen har greid å stanse den kontinuerlige driften i ett og samme selskap, i en og samme sal, i ett og samme bygg. 120 år med kulturhus og underholdning. Kanskje 115 års uavbrutt kinodrift i byen, minst 105 år i samme sal. Helt sikkert 100 år med kommunal drift. Og alt dette altså uten opphold. Uansett hvordan man snur og vender på dette, er det unikt.

Røde, blå og folkeopplysning. Hovedtesen i boken er at det finnes tre sorter politikere. Den ene typen tenker på at det skal lønne seg. Disse politikerne er som regel «blå». Den andre typen politikere vil at flest mulig skal ha det mest mulig artig. Det behøver ikke å lønne seg, men «folket» skal underholdes og kinosalen må være full, ofte. Disse politikerne er som regel «røde». Den tredje typen politikere er opptatt av folkeopplysning, filmene skal være gode og oppbyggelige, folket skal bli klokere. De er opptatt av kultur og gode verdier. Folkeopplysningen kan være av ulik art, og politikerne finnes i små partier som Venstre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti.

Hovedtesen min var at kinoen har det bra når minst to av disse tre gruppene er fornøyde. Og kinoen har det dårlig når det ikke er tilfelle. Nå i dag har kinoen det dårlig. Det er bare «folkeopplysningspolitikerne» som er på kinoen sitt lag. Både de «røde» og de «blå» er negative. Da har kinoen det fælt. Og slik er det nå.

Trehusbyens hjørnesten. Den politiske diskusjonen kinoen er gjenstand for, er interessant. Og diskusjoner har det også tidligere vært, uten at kinoen tok skade av det. Levanger kino er nemlig meget seigliva, og i byen vår er det – heldigvis – folkeopplysningen som vinner til slutt. Men vi må finne på noe lurt for vår tid. Og det har vi ikke helt greid – ennå. For kommersielle filmer greier seg fint også i andre hus, og «folket» bryr seg ikke så mye om historien og kulturen, bare de blir underholdt. Kanskje er det aller viktigste at Levanger Kino – Festiviteten er selve hjørnestenen i Trehusbyen. Folk flest vil ikke tåle at den erstattes med et privat leilighetsbygg eller annet. Kinohistorien setter Levanger på verdenskartet, den gir byen identitet, kontinuitet og et historiens sus.

Levanger Kino bør bli et mål for kinointeresserte turister. Den blir sikkert et høydepunkt for Levanger som «historisk og kulturell omvei». Men aller viktigst er nok Levanger Kino for Trehusbyen. For hva hadde gamlebyen i Levanger vært uten dette unike bygget med dets innhold? Nettopp her fødes Trehusbyen for 120 år siden. Bygget trekker linjene tilbake til både 1877-byen og middelalderbyen. Her møttes også nordmenn og tyskere under krigen. Her går byen inn i den brutale etterkrigs-moderniseringen og ødelegger alt fint. Her forberedes sekelskiftet med ny identitet og tilbakeføring til det gamle i 1993. Levanger Kino – Festiviteten er både et symbol og en helt konkret veiviser for Trehusbyen og dens utvikling.

Jeg tror løsningen ligger her. Og det tror jeg politikerne også skjønner, etter hvert.

Professor, Nord universitet